Historikk:

Reder:
1806 Stener Stenersen.

Skipsfører:
1806 Torgrim Hansen.

Andre opplysninger:
1809 Tatt av engelskmennene.

Briggen ORION er omtalt i et kapittel på side 62 boken av Knut Ulstein Kloster "DEN NORSKE STORMAKT" . Norsk Skipsfart Gjennom Tusen År. Gyldendals Norsk Forlag,Oslo 1946. Kapittelets navn "DEN SKJULTE SKATT". Her gjengitt.
Fraktene var enorme. I 1809 var det eksempler på at skip og last ble betalt på mindre enn 4 måneder.*) Lisenstiden gull ble derfor stående i folks erindring lenge etter. Her er for eksempel beretningen om briggen ORION`s reise til Havre i 1809. Selv om historien er farget og ikke står for en kritisk prøvelse , var i alle fall skipper Hansen en tro og pålitelig mann. Briggen ORION tilhørte den kjente reder og trelasthandler Steener Steenersen i Lillesand. Den ble bygd i 1806 av de beste materialer av eik og furu og ble ført av en ung , energisk og driftig skipper , Torgrim Skalle Hansen fra byens omegn. Den ble tidlig om våren 1807 satt i fart på Østersjøen og Frankrike med trelast. Men på grunn av krigen skulle det vare hele to år før ORION igjen kunne seile ut. Høsten 1809 sendte Steenersen den fra Arendal til Frankrike med jern fra Nes-Verket som ballast , og bord og planker som ladning. En mørk høstnatt i slutten av september gikk den ut langs kysten til Lindesnes , og satte derfra kursen mot høy vest for å komme utenom De britiske øyer. En strykende østaving førte hurtig skipet møt Færøyene. Men styrmannen, Christensen fra Kolbjørnsvik, en fremragende navigatør , passet dog alltid på ikke å komme for langt ut i Atlanterhavet for ikke å forlenge reisen mer enn nødvendig. Innen et par uker kunne skipet seile lykkelig inn til Brest. Om natten nådde man over bukta ved Cherbourg , og derfra seilte skipet nokså trygt inn til Havre. Det gikk kvikt med lossingen og enda kvikkere med oppgjøret hos det franske handelsfirma. Men kaptein Hansen ble meget tvilrådig da han ble overrakt to svære pengeposer etter oppgjøret , den ene i gull og den andre i sølv , mest prøyserdaler. Det var en farlig skatt å ha om bord , men det var ikke noen annen utvei. Han måtte selv ta dem med seg til rederen , og posene ble derfor båret ned på skipet , og et par av mannskapet måtte alltid være til stede på vakt. Men så gjaldt det å skjule den , for at ikke kaperne skulle finne dem om skipet ble tatt , og en dag de fleste av mannskapet var i land for å more seg , og bare skipperen , tømmermannen og jungmannen var om bord , tok skipperen tømmermannen ned i kahytten og spurte ham hvor de best skulle anbringe pengene. "Vi har to god gjemsler om bord", sa tømmermannen , "det ene er nettopp her i kahytten og det andre skipets baug." Han gikk nå hen og åpnet vinduet , og ved hjelp av et "kubein" tok han den ene vinduskarm i veggen , som var meget tykk til å være kahyttvegg. Der drog han frem en plankestubb av eiketre , omtrent 1 meter lang og 1 dm. Bred og ellers så tykk som alminnelig skipsplanke. Plankestubben var hul inni og utgjorde således et meget bekvemt skrin til å gjemme kostbarheter i , således at ingen kunne falle på hva skrinet inneholdt , og stedet var overmåte heldig valgt. Innlegget var i den ene enden av planken og ble dekket av et stykke eiketre som passet nøyaktig til åpningen. De gikk straks i gang med å putte gullpengene inn , etter at de var bundet i små seilduksruller, og da skrinet var fylt med gullpenger , ble det satt på plass på veggen. Vinduskarmen ble atter tett til. Den var festet slik at den ikke kunne vike av seg selv , og således kunne intet menneske ane hva kahyttsveggen gjemte. Sølvpengene ble lagt ned i en lignende åpning i skipets baug , mellom stavnen og nærmeste spant. Gjemmet ble delt så sinnrikt av garnerinsplankene at det heller ikke fantes spor , som kunne lede til noen mistanke. Skipperen bad tømmermannen bevare fullstendig taushet overfor mannskapet angående denne begivenhet , og det gjorde han også trofast. Men så gjaldt det å komme hjemover. Han fikk høre at Kanalen sørover mot Atlanterhavet var sterkt bevoktet av engelske skip. En tur over storhavet var heller ikke innbydende på denne årstid. Man fikk altså prøve å slippe frem over Nordsjøen. En dag i slutten av oktober lettet skipet anker og kom uten vanskelighet opp i nærheten av Helgoland , hvor det plutselig ble omringet av tre engelske krigsskip som gav ORION signal om å senke seilene , og kaptein Hansen så seg nødsaget til å lystre uten noen som helst innvending. Ved hjelp av styrmannen , som talte flytende engelsk , appellerte Hansen til fregattsjefen , skildret nøden i Norge og bad om skånsomhet , og det endte med at den engelske sjef gikk med på at de skulle slippe å komme i prisonen og beholde ladningen , som ble overført til fregatten sammen med mannskapet. Men ORION selv ville den engelske sjef beholde. Etter en halv ukes tid ble mannskapet satt i land ved Homborgsund utenfor Lillesand , og den ellers så modige og kjekke skipper Hansen måtte innberette sin ulykke for rederen. Men Steenersen tok det hele meget pent og trøstet den ulykkelige skipper. Han sa at ingen kunne vite hva skjebne der forestod "Orion" for ettertiden , og pengene var jo meget forsiktig og fornuftig gjemt. På sin side lovte skipperen at han skulle etterspore skipet i hvilken som helst havn det enn måtte befinne seg. Pengene var jo nedlagt i så solide gjemsler at skjedde det ikke noen ulykke med briggen , så ville de forbli uoppdaget så lenge skipet var i fart. Tiden gikk , og Steenersen hadde lykken med seg og økte sin rikdom for hvert år , selv i krisen etter krigen. Kaptein Hansen vedble å seile som Steenersens betrodde mann , og seilte også etter Steenersens død i 20 årene for enken , madam Steenersen som hun kaltes. Om ettersommeren 1835 lå Hansens bark "Helius" i South Shields ,og der hendte det merkelige at han i skipshandleren gjenfandt sin jungmann fra havre. De hadde ikke sett hverandre siden den gang , idet jungmannen ble avmønstret i Havre , og de kom da til å tale sammen om ORION. Skipshandleren sa at der nede i dokken lå noen gamle brigger som var utrangert og skulle selges , og at en av dem godt kunne være ORION. Skipperen var ikke sen i vendingen. Han strøk ned til havnen sammen med sin medviter i hemmeligheten , sin gamle tømmermann , og etter en stunds forløp kom de til det resultat at den gamle holk som nå var brakt til engelsk havn under navnet "Francis Bacon" , måtte være den gamle ORION. Navnet ORION var selvfølgelig overmalt og lot seg ikke finne. Men da husket tømmermannen på en ting. Alle Steenersens skip ble i eldre tider merket på begge sider av rorstanga. I beslaget ble navnet innrisset i jern , og etter å ha skrapt malingen av fant de ganske riktig "ORION Anno 1806" og på den andre siden "Lillesand , Norge". Skipperen satte seg nå straks i forbindelse med firmaet som eide "Francos Bacon" , og i løpet av et par dager var handelen slutt. De to innvidde , kapteinen og tømmermannen , torde ikke opplate sin munn om den felles hemmelighet. Enda mindre torde de foreta noen undersøkelse i de gamle hjemmer. Men tømmermannen kunne ikke se noen tegn til at det var foretatt noen forandringer i veggen hvor gjemmene lå. Det var først da de var stukket til sjøs at tømmermannen , Ole Flørenes , brøt opp vinduskarmen i kahytten og fant gullskrinet , og da skipet var vel forankret i Lillesand , brøt de opp garneringen i ORION`s baug og tok ut posen med sølvpengene. Men den var aldeles sundhakket , og det så ut som en del av pengene var ramlet ned i sprekkene mellom garneringen og spantene. Det viste seg også siden å være tilfelle. Det var en seiersgang for skipper Hansen da han fulgt av sin sønn og Ole Flørenes drog opp til madam Steenersen med to spann så store som brannpøser fulle av sølvpenger og dessuten skrinet med gullpenger , og det er klart at denne merkelige opplevelse gjorde et sterkt inntrykk på alle. Enda en tid fortsatte madam Steenersen sitt skipsrederi , men i 40 årene solte hun både ORION og "Helius". ORION som var satt i god stand ,ble hogd opp i 60 årene . men da garneringen i baugen ble løsnet , trillet en del sølvpengene , ned i vannet. Det var dog ganske grunt , og pengene ble med letthet fisket opp av smågutter som badet tett ved. Det var siste rester av de penger som var gjemt i ORION under lisensfarten i 1809. men enda lenge levde sagnet om skatten. Et sagn forteller at madam Steenersen fylte pengene på en sølvkanne , som ble stående på et værelse i 2nen etasje , men at Ole Høyland fikk listet seg inn og bortførte kanna med pengene til Modalen i Birkenes. Et annet sagn forteller at skrinet ble murt inn i kjelleren. En mann som hadde vært med på det , reiste til Amerika , men fortalte om det på sitt dødsleie. Det gav anledning til en grundig undersøkelse av kjelleren etter madam Steenersens død. Men det rareste er at så sent som sommeren 1929 grov en mann etter skatten etter anvisning av en synsk mann , han fant den likevell ikke. Brigg ORION vil alltid leve videre i folkefantasien , og den vil tross all legendarisk utsmykning stå som billede på den enkelte lisensskute.

Endeligt:
1865 - Opphugget

Brigg Orion

Verft

Tonnasje

Maskin/motor

Dimensjoner

Vi har registrert

Registre

Om sjøhistorie.no