Einar Nilsen
Informasjonen om registrerte krigsseilere er ikke nødvendigvis fullstendig. Eksempelvis vil mønstringer og utmerkelser for enkelte sjøfolk bli registrert senere, ettersom nye kilder blir gjennomgått.
Født
Død
Foreldre
Kjønn
Nasjonalitet
NorgeFødested
Bosted
Relasjon til fylke
Flåtetilhørighet
Tilknyttet mønstringsdistrikt
Har stillinger
Annet
- Deltok i 2. verdenskrig
Einar Nilsen - Foto v/ Vestre Moland og Lillesand Historielag`s årsskrift nr. 16. 2018-2019.
Bilde 1 av 5
Einar Nilsen, f. 1911, arbeidde først på Kokosveveriet i Lillesand, i 1928 tok han hyre på en motorkutter, FRAM III som gikk på kysten her. I august 1929 tok han hyre, først med TORDENSKJOLD, et Bergens-skip som gikk i hurtigrutefart til Hammerfest. Siden seilte han i utenriksfart til han måtte mønstra av i Marseilles seinhøstes 1939. Siden var han fisker, og fra 1946 fabrikkarbeider, til han gikk av på pensjon i 1978.
Gift med Selma Nilsen, fra Fjeldal, 3 barn.
Fra Vestre Moland og Lillesand Historielags Årsskrift nr. 16. 2018 - 2019.
Først en liten orientering av Harald Stein Nilsen, sønn av Einar. Einar Nilsen er født i Lillesand 30. november 1911.
Han bodde hele sitt liv i Lillesand. Fra februar 1928 til desember 1939 var han sjømann. Han døde 24. mai 1996.
Han hyret på kutteren FRAM Ill i begynnelsen av februar 1928 og var der til slutten av juni 1929. Det er denne tiden beretningen her handler om. Denne skrev han i 1984, 55 år etter at det hendte.
Han skrev nok denne beretningen som en historie for sine etterkommere. Jeg har likevel tilrettelagt beretningen digitalt med noen små forandringer.
***
I slutten av 1920 arene var her svært dårlige tider, lite med arbeid, og lønna var elendig. Da hadde vi ingen arbeidsmiljølov og ingen spørsmål om alder og sånt. Jeg fikk min første jobb pa Kokosveveriet her i Lillesand. Det var en tung og slitsom arbeidsplass, med løfting og rulling av svære kokosmatter. Lønna var 2 kroner per dag. Heldigvis var jeg ikke lenge der. Jeg fikk en annen jobb, og begynte pa Kokkenes Bruk. Der bygde de båter og laget parkett. Lønna steg til det dobbelte, 4 kroner per dag. Jeg ble der en tid, men som sagt, tidene var dårlige, og det ble slutt på den jobben.
Jeg fikk da høre at en kutter som hette FRAM III skulle ha en mann. Jeg spurte eieren, Teodor Jørgrgensen, om jobben, og den fikk jeg. Hyra var 75 kroner måneden og kosten. Jeg ble om bord der i 16 måneder, og den tiden av mitt liv kan der nok skrives en hel roman om. Det var slit og strev, men også gode dager. Kutteren var pa 80 tonn og hadde en 20 hestekrefters motor. Motoren var svært gammel, og rett som det var stoppet den, og da heist på de mest utsatte steder. Lugaren som var akterut, var det en køye på hver side. Køyene var innebygd i skutesiden, og vi matte krype inn i et avlangt hull med hode først, men det var en koselig soveplass. En benk var plassert utenfor hver køye, og et bord stod oppetter for-skottet mot maskinrommet. En parafinlampe hang og dinglet oppunder dekket. I akterkanten av lugaren sto byssa som all mat og kaffe skulle kokes på. Mye god mat ble tillaget, det var ikke noe knussel med maten.
Mor hadde gjort i stand køy klær til meg, madrass, ullteppe, pute og laken. Jeg fikset opp i mitt framtidige sengeleie. Inne i køya var der en hylle, og der Ia jeg noen appelsiner og en pose med kamferdrops som jeg hadde a kose meg med på min første reis som sjømann.
Så kom dagen vi skulle reise. Det var først i februar 1928. En kald og ufyselig dag. Vi skulle laste eike ved i Kristiansand til en konservefabrikk i Stavanger. Men før vi rakk Kristiansand, fikk motoren et illebefinnende og stoppet. Vi måtte stikke oss klar av land med en losse bom. Vi fikk omsider opp fokka og kom oss inn til Randesund. Der ble vi liggende den første natten. Om morgenen fikk vi motoren i gang igjen og vi kom ass til Kristiansand der vi fikk lasta inn veden.
Dette var starten på min sjømannskarrière. Å gå i detaljer ville her føre for langt, men noen episoder kunne det være gildt å ta med. Vi kom omsider til Stavanger for a losse veden, veden ble brukt til røyke-riene i konservefabrikkene. I en pause i arbeidet gikk Teodor opp på fabrikken og kom tilbake med et helt fang med sardinbokser. Jeg tenkte at den sjansen ville jeg også ta, sa tenkt sa gjort. A du verden for bokser jeg fikk, hadde en masse med hjem til mor. Boksene var litt bulkete og kunne derfor ikke sendes til butikkene, men innholdet var jo like fint.
Vi gikk fra Stavanger til Sandnes for a laste murstein. De ble langet om bord, tre om gangen. Jeg stod midt i luka for a ta imot. Det var veldig som det Ieite på fingrene og det var ikke lenge før jeg var nesten hudløs. Jeg beklaget dette og en arbeider ga meg noen hansker. Det hjalp godt, men likevel var det for sent for såre var fingrene. Den som var glad da kvelden kom var meg. Da var det godt a krype i køya etter et godt måltid mat. Der var for det meste meg som kokte alle middagene, og den ble for det meste kokt om kvelden. Den kvelden var det stekt flesk og poteter, noe av det vi brukte mest fordi det var lettvint. Vi skulle til Kristiansand med mursteinene, noe uvær hadde vi på turen, mye sjø, men motoren tøffet og gikk, heldigvis.
Vi seilte ikke om natta, men ankret opp i en eller annen bukt om kvelden for å få en god lur. Enkelte av guttene på andre båter fortalte at de gikk om natten, så i disse skøytene fikk de føle slitet mye mer enn meg. De hadde også dårligere betaling, 25- 30 kroner per måned og dertil dårlig med mat. Sa jeg var heldig jeg.Vi kom til bestemmelsesstedet i Kristiansand og startet lossinga. Steina ble lagt i en kasse som ble heist opp av rommet og på land med en handvinsj. Den jobben hadde jeg. Det var tungt a hive, men også noen ledige stunder mens folkene i rommet lastet i kassen. Da vi var ferdig der, seilte vi til Lillesand. Vi skulle laste trelast fra Fossbekk
Bruk for Haugesund. Vi lastet om dagen, og jeg kunne være hjemme om natten. Som sagt, var skipperen en grei kar, aldri var der noe jag, alltid god tid. Sa vi tok det rolig med lastingen, men omsider var vi da ferdig og seilte igjen vestover.
Årstiden var jo blitt atskillig bedre enn da jeg startet mitt sjømannsliv. Været var flott, motoren humpet og gikk. Jeg kokte kaffe, laget middag, stod og styrte når Teodor hadde andre oppgaver, og satt ellers på lukekanten og nøt livet når været tillot det. Vi kom til Haugesund og så var det å stikke planker og bord i land, det kunne leite på det. Om kvelden gikk jeg og besøkte en skolekamerat av meg. Hjalmar Nilsen, Hjalmar Haugesund kalte vi ham hjemme. Vi var sammen om kveldene og en søndag var vi ute og så på « Haraldstøtta», en attraksjon i byen. Vi gikk så fra Haugesund til Stavanger. Her lastet vi mel sekker i rommet og tomfat på dekk. Tomfatene var jo lette og dermed ble dekkslasten temmelig høy, men den ble surret etter alle kunstens regler. Vi måtte strekke et tau forfra og akterover som vi kunne holde oss i hvis vi hadde ærend forut. Vi gikk fra Stavanger, og da vi kom litt utpå, frisknet vinden. Vi måtte søke havn i Tananger. Der ble vi liggende i to dager, for det ble en riktig hissig vårstorm. Været ga seg og vi ville prøve å komme over Jæren. Jeg hadde begynt a stelle til middag. Vi skulle ha det tradisjonelle, stekt flesk. Flesket var amerikansk og var sa fett at det knapt ble noe igjen av det i panna, det ble mest sky. Vi spiste og Teodor mente at det kom til a gå galt med meg som spiste sa mye fett foran en slik tur med mye sjø. Jeg knuste potetene i skyet. Motoren ble satt i gang, og vi tøffet ut havna. Sjøen gikk høy og vinden tok godt tak i den høye dekkslasten, men det gikk dog framover. Vi var kommet på høyde med Obrestad fyr, vinden bare frisknet og sjøen tiltok. Og der, der stoppet motoren. A du, å du, da ble der liv. Skuta hev seg på tverke av vinden og sjøen stod som en foss over skuta. Jeg trodde vi skulle kantre. Eneste sjanse nå var å få skuta unna vinden. Det knaket i surringene. Over dekkslasten måtte jeg krabbe for å se om jeg kunne få opp fokka, så skuta kunne dreie unna. Jeg tviholdt meg i tauet vi hadde strekt for å holde oss i, og kom, temmelig våt, fram og fikk heist fokka. Skuta dreide etter vinden og vi seilte igjen, men den gale veien. Teodor var nede i maskinen, og jeg styrte. Det gikk ganske fort, for dekkslasten virket just som et seil. Omsider fikk Teodor liv i motoren igjen og vi ville igjen forsøke a komme over Jæren. Vi fikk snudd. Opp mot vind bar det igjen. Det var ikke mye vi seg framover, og tilslutt sa vi på fyrene at vi ikke beveget oss en tomme framover. Da var der ikke annet å gjøre enn a snu igjen og, den veien gikk det fort. Klokken 2 om natten ankret vi opp igjen i Tananger. Da var det godt med kaffe, stompestykker og køya. Vi hadde ingen sjanse til å koke noe når vi var ute i sånt vær, men nå Ia skuta godt forankret, og vi godt plassert i køyene våre. Vi sov godt etter dette. Jæren kan være både tøff og lang når motvind og stampesjø setter inn. Våre 20 hestekrefter måtte gi tapt mot disse forholdene.
Sommeren gikk med mange gilde turer. En dag kom Teodor om bord og fortalte at vi skulle utenlands, til Sverige. Vi skulle laste forskjellige ting i Oslo, rett og slett stykk-gods. Så kom jeg for første gang av mitt liv til utlandet. Grei last fikk vi, og turen nedover var fin. Teodor hadde for anledningen kjøpt et norsk flagg. Det ble heist opp i mastetoppen da vi gled inn i havna i Malmø. En liten pussig historie derfra. Jeg skulle ga i land for å handle noe mat, blant annet margarin. Da vi skulle spise, mente Teodor at sant smør spiste ikke han, og jeg var enig. Noe så dårlig smør har jeg aldri kjent. Det minnet om det smøret vi fikk under 1. verdenskrig, det hang fast under ganen. Resultatet ble at jeg måtte på land igjen for a kjøpe bondesmør. Dette som en bekreftelse på at vi levde godt.
Da vi var ferdige i Malmø gikk vi til Hernøsund for a laste murstein til Larvik. Og jeg tror Teodor var temmelig høy på pæra da vi matte heise flagg for a fa tollere om bord. I Larvik fikk jeg også en merkelig opplevelse. Jeg traff en som jeg var blitt kjent med, han seilte også på kysten. En kveld gikk vi opp på et Frelsesarmemøte. Der solgte de lodd, han kjøpte 10 og jeg kjøpte 10 stykker. Hans lodder var fra 21 til 30 og mine fra 31 til 40, trodde jeg. Et vinnerlodd var nr 38 og jeg strakk neven i været og sa "Her". En dame kom ned, og jeg ga henne hele bunken med lodd, men nr 38 var ikke der, men nr 41 i stedet. Loddet var altså utpilt på forhand. Ennå lurer jeg på om ikke der var noe fusk innblandet i det. Noen gevinst ble det i alle fall ikke.
Fra Larvik gikk vi til Fredrikstad for a laste trelast. Plankene vi lastet der, var sa lange at vi fikk bare en lengde i rommet, sa det ble en stor og tung dekkslast. Dette resulterte i at skuta ble veldig rank, og hun Ia seg over bare vi gikk fra borde til borde (side til side). Vi skulle losse i Tønsberg. Det ble en vågsom tur over Oslofjorden. Kom der båter ut eller inn fjorden, måtte vi passe på å få sjøene fra dem rett i baugen ellers hadde vi kantret. Men det gikk godt den gangen også. Det er rart, når jeg sitter og skriver, dukker det stadig minner fram. I Tønsberg sitter vi og spiser en kveld da vi hører noen gå på dekket. Jeg går opp for a se hvem det var. Det er en mann som spør om jeg vii sette han ut til et hvalkokeri som lå utpå et stykke. Jeg rodde han ut til baten, og da vi kom ut, tok mannen opp en 5-kroning og ga meg den for jobben. Det var lett-tjente penger det. Men hvalfangerne tjente jo veldig godt den gang.
Sommeren var på hell, og høsten gjorde sitt inntog. Vi hadde flere små turer. Blant annet skulle vi laste sement fra Dalen Portland sementfabrikk i Brevik. Den turen tenker jeg på med gru den dag i dag. Først fikk vi et stort massivt bord ned i rommet og en renne ned på det. Sekkene kom rennende ned tett i tett. Teodor og jeg skulle stu vekk sekkene i rommet og holde unna. Sekkene veide 50 kg og de var dessuten varme. Det ble, tør jeg si, et helvete. Vi løp så fort vi kunne med sekkene fra luka og for-og akterover og Ia sekkene i lav. Svetten silte. Støvet av sekkene Ia seg som et stivt lag der det ikke var tøy. Hele ansiktet ble stivt, ja til og med hals og tunge. Jeg holdt ut helt til vi kom til luka. Da var der en mann, en som skulle laste etter oss, som så meg. Han hoppet ned i rommet og riktig jaget meg opp. Jeg tror ikke jeg hadde klart mange sekkene etter dette, for det begynte a svartne for øynene mine. Jeg var tross alt bare 17 år. Jeg satte meg på dekket, kunne ikke tenke meg a gjøre meg rein. Hele kroppen var stiv av sement. Ryggen føltes som om den var av. Men jeg måtte omsider ta meg sammen, kunne ikke sitte sånn.
Jeg fikk vrengt av meg klærne som var fulle av sementstøv. Jeg fikk av meg det verste med noen pøser vann. Endelig var lasta inne. Teodor kom opp fra rommet helt grå i fjeset og helt utkjørt. Jeg måtte finne vann til han så han også fikk vekk det verste. Det tok flere dager før vi ble helt reine. Teodor spurte om jeg kunne sette på kjelen, så kanskje tunge og hals kunne fungere igjen. Kaffen gjorde underverker. De var to slitne karer som krøp inn i sovehullene.
Det var den eneste turen vi hadde av det slaget. Jeg tror ikke han ville ha flere sånne laster om han kunne ha fått. Lasten ble losset i Arendal og Kristiansand. Mens vi Ia der i Kristiansand kom det en boms ned å spurte om vi skulle ha noe hjelp. Det skulle vi ikke, men mannen hugg tak i vinsj-sveiva og jobbet som en helt. Han spiste frokost hos oss og han spurte om ikke Teodor kunne rive i en flaske øl på han. Lurer pa om ikke en flaske øl kostet 80 øre den gang. Han fikk et par kroner og gikk og kjøpte øl. Han jobbet så til middag og spurte da etter mer øl. Teodor ga han da 10 kroner for å kjøpe øl til oss aile tre. Det var jo en varm jobb, og et glass kaldt øl kunne sikkert ha gjort godt. Men omforlatelse, vi så verken mannen, ølet eller pengene mer. Han fikk godt betalt for denne halve dags jobben.
Vi gikk fra Kristiansand til Lillesand. Her Ia vi noen dager før vi fikk en frakt fra Fredrikstad igjen. Der skulle vi laste planker igjen. Vi lurte på om de var like lange som forrige gang. Vi hadde fint vær bortover, men noen dønninger var der. Motoren gikk så det riktig sprutet om baugen. Men da vi kom så langt som til Tønsberg Tønne, ville den ikke mer. Vi kom i drift mot land. Jeg måtte hoppe i lettbåten for å forsøke om jeg kunne få dreid skuta så mye at vi kunne få den lille vinden som var, inn i fokka. Fokka var det eneste seilet vi hadde. Jeg klarte å snu skuta, og sakte men sikkert seilte vi inn i en bukt og fikk ankret der. Alt så bra ut og jeg gjorde i stand mat. Men, mens vi spiste, hugg skuta i bunnen. Det gjentok seg flere ganger. Teodor ned i maskinen for å forsøke om han kunne få motoren i gang. Da han kom ned viste det seg at skuta var blitt lekk. Så var det å pumpe. Motoren ville ikke starte, den var svært vanskelig å få til å gå når den var varm. Sa var det å pumpe på skift hele natta. Utpå morgenen fikk vi startet motoren igjen. Problemet nå var at helen pa skuta var brukket, helen er forlengelsen av kjølen hvor roret har sitt nedre feste. Med ganske sakte fart kom vi oss omsider inn til Vrengen hvor det var en slipp. Men dessverre, det var lørdag ettermiddag, og vi kunne ikke komme opp på slippen før mandag morgen. Så var det å pumpe, pumpe og pumpe - natt til søndag, søndag og natt til mandag. Vi to gikk på skift om pumpejobben, hadde fire timer hver. Endelig ble det mandag og vi ble slippet. Der ble liggende over en uke og mistet derved fasten fra Fredrikstad. Men vi fikk stoffet skuta, og ellers vi fikset vi litt av hvert.
I løpet av sommeren hadde jeg gjort i stand en kahytt forut og der flyttet jeg nå inn. Der var mye bedre plass og en bedre komfyr. Så jeg trivdes der. Det var ikke alltid så greit a væere sammen akterut. Rett som der var kom der folk ombord for a snakke om frakter, oppgjør og andre ting og det var jo noe som ikke jeg hadde noe med. Mens vi Iå i Vrengen kom Høvagsmannen Ole Myra og spurte om han kunne få leid skuta. Han hadde vært uheldig og mistet skuta si som het "Atlanta". Den brant og var blitt kondemnert. Han hadde kontrakt med et meklerfirma om et par frakter fra Oslo til Kristiansand og tilbake til Oslo. Vi hadde ingen frakter og det ble gjort en avtale mellom han og Teodor. Vi dro til Oslo, og var da tre mann pa "Fram Ill". Da kom det godt med at jeg hadde fikset lugaren forut.
Vi lastet mange forskjellige ting i Oslo, kasser, sekker, tønner m. m. Varene skulle leveres på forskjellige steder tangs kysten. Vi gikk fra Oslo en natt, for det var noe av lasten det hastet med. Da kom Ole med 5 kroner til meg, en ekstraskilling. Ole var en veldig grei mann. Han var av yrke stuert. Han overtok all matlaging og det hadde jeg ikke noe i mot. Det var gutt som kunne svinge sleiva. Vi losset i Kristiansand og lastet der igjen for Oslo.
Høsten hadde nå kommet for alvor og ruskevær fikk vi, det var liksom dagligdags kost det. "Fram Ill" kunne kunsten å rulle, og vi fikk husket oss en del. Men Neptun fikk ingen gave av meg. Jeg har sluppet sjøsykens kvaler og er glad for det. Vi losset i Oslo og lastet igjen noen veldig store jernfat som vi skulle til Larvik med. Her ble det dekkslast og surringer matte til.
Vi gikk fra Oslo og kom ned mot Vallø. Vinden var veldig frisk og sjøen vokste. Og der sviktet motoren igjen. Vi matte snu, og fokka kom opp. Vi var pa høyde med Horten før vi fikk motoren i gang igjen. Vi bestemte oss for a gå inn i marinehavna i Horten for vinden bare tiltok, og det var blitt litt ut på ettermiddagen. Vi fikk ankeret ut. Ole sa nå at han ikke turde være med i en sånn elendig farkost mer. Det er jo reine dødsfellen, sa han. Jeg satte Ole i land med alt utstyret hans.
Jeg var ikke mer enn kommet om bord igjen før det kom en gullglinsende offiser eskortert av en fem seks marinegaster. Han sa at vi ikke kunne ligge der i marinehavna, men måtte gå ut i den andre havna. Vel, der var jo ikke noe annet a gjøre, ankeret måtte opp igjen. Vi gikk ut til den andre havna og fortøyde ved en brygge innenfor en molo. I Oslo hadde jeg kjøpt meg et par nye sko. De tok jeg nå på meg fordi jeg ville opp i byen og kjøpe en avis. Men først skulle vi ha noe mat, og jeg varmet opp noe ertesuppe som Ole hadde laget. Så vi spiste et godt måltid. Vinden økte, men bak moloen skulle vi jo være trygge. Jeg gikk opp i byen og fikk kjøpt det jeg skulle. På vei tilbake til skuta sa jeg at sjøen gikk hvit utenfor moloen.
Teodor var i full sving med fortøyninger da jeg kom. Skuta rev og slet i fortøyningene på grunn av vinden og draget i sjøen. Draget og vinden bare tiltok. Moloen begynte a smuldre i stykker. Ei bu som sto i enden av moloen, ble brukket i stykker. Sjøen sto over moloen så vi Iå som under en foss. Vi ble gjennomvåte, og fikk en skrekkelig jobb med fortølyningene. Tilslutt hadde vi 8 trosser fast nesten drevet ut av havna akterut. Vi tok ankerkjettingen i land forut, pluss at vi hadde 4 trosser her. Vi hadde ikke mer tilfortøyninger, og vi bare håpet på at det ville holde. Lyset gikk i byen og på havna, så der ble stummende mørkt. Vi hadde en lommelykt ombord og med den måtte vi i eininga se etter fortøyningene. Så begynte fortøyningene å ryke gå. En etter en slet fortøyningene akterut, og skuta drev ut med akterenden. Så var det bare ankerkjettingen igjen forut, trossene der røyk også. Så gikk ankerkjettingen også etter noen kraftige rykk. Vi var i drift utover og var nesten drevet ut av havna, da en sjø slo oss inn igjen. Der var som sagt bekmørkt og Teodor trodde det var best om vi hopp i sjøen, og prøvde så å komme i land. Plutselig ropte Teodor: "Einar kom her". Jeg 1øp forover mellom resten av tønnene som var igjen om bord. Mesteparten av tønnene var fait over bord, for vi hadde brukt noe av surringene til fortøyninger. Klyverbommen var da over moloen og Teodor hadde fått hoppet iland. Jeg hoppa. En kraftig neve treiv fatt i meg. Jeg var i land.
Det var nesten livsfarlig å ferdes på land også, treer blåste ned, takstein blåste av takene. Vi kom oss oppover i byen, men så ikke liv noen steder. Klokken var omkring halv tre om natta. Vi fikk se en politi, og vi fulgte ham opp til politistasjonen. Derfra ble vi henvist til en husvillarrest. Horten, den byen tåler jeg knapt a høre navnet på. Der kom vi sultne, gjennomvåte og forfrosne og så ble vi vist inn i en husvillarrest. En skarn for byen. I cella var der en brisk med et ullteppe i. Teppet virket skittent, fælt og uappetittlig. Der var også en ovn som bare kunne fyres fra gangen. Vaktmannen tente kanskje på, trodde vi, men noen fyr oppstod ikke i den ovnen. At vi ikke ble syke av sånn en behandling, fatter jeg ikke. Vi frøs så vi hakket tenner. Teodor tok av seg klærne, jeg foretrakk a ha dem på. Brisken turde vi ikke bruke, kunne tenke meg den var full av udyr. Da Teodor skulle ha på klærne igjen, matte han bruke både kunster og knep. Klærne var blitt så trange fordi de hadde vært våte. Mine nye sko var ikke nye Ienger.
Da vi kom inn i husvillen var klokka tre om morgenen. Vi begynte a sparke i jerndøra tidlig, men klokka ble seks før vaktmannen kom og å lukket oss ut. Vakten kom med en protokoll og bad oss skrive navnene vare i den. Men da våknet Nilsen. Jeg sa at vi hadde ikke søkt om noen husvill. Han fikk rede på hans, politiets og byens gjestfrihet overfor skipsforliste folk. Vakten holdt kjeft og låste ass ut uten noen underskrift i noen protokoll.
Hva hadde skjedd med skuta? Vi gikk så ned til havna, a du, for et syn. "Fram Ill" Iå langt oppe pa land og flere småbater hadde den dradd med seg, et fælt syn. Rundt strendene Iå hele dekkslasta, bord fra bua som hadde stått på moloen og småbåter som så temmelig medtatte ut. Moloen var så godt som ødelagt. Vi krøp ombord paå skuta. Lugaren min var smurt over av ertesuppe, kaffe og andre matvarer. Jeg krøp opp i køya, der var det helt tørt. Det føltes godt å få tørt tøy på seg, for tøyet oppbevarte jeg i køya. Sulten var jeg, men mat var der ikke. Jeg Ia meg på skutesiden og sovnet gladelig, ble så god og varm under ullteppet.
Jeg vaknet med sann rar summing. Da jeg kom opp på dekket, så jeg hundrevis av mennesker som var kommet for a se på stormens hærverk. Der ble tatt en del bilder. For en tid tilbake skrev jeg til en avis i Horten som het "Gjengangeren" og spurte om de kunne skaffe meg bilder fra denne hendingen. Avisen hadde ingen, men redaktøren spurte i en annonse om noen hadde bilder fra den gangen. Men ingen svarte pa det, det er jo sa lenge siden.
Hva skulle det nå gjøres tro? Jo, ut på dagen kom en offiser og sa at marinen skulle hjelpe med a få skuta ut på vann igjen. De følte vel at de hadde en del av skylden for at det gikk som det gikk. Dagen etterpå kom der ombord noen digre blokker. En stor trosse ble strekt tvers over havna og den ble kredd inn i ankerklysset og festet rundt masta. En liten tauebat kom ogsa og den fikk en sleper om bard med en svcer seksskaren talje. På den andre siden av havna var det 50 marinegaster til a hale. Tauebaten ga full fres. Tror du ikke at de fikk dradd skuta uti vannet igjen med baugen først. Det var rart å sta om bord da. Skuta var noenlunde tett, der var løsnet noe drev her og der, men den lakk ikke mye. Noe måtte vi pumpe. Så var det å samle opp tomfatene og a få dem om bord. Vi mistet nok en del, men mesteparten fikk vi samlet. Sa farvel til Horten. Vi ankom Larvik,fikk losset der og gikk derfra til Stavern for vi måtte på slipp igjen. Der ble skadene fra forliset fikset.
Det nærmet seg jul, og vi ville jo gjerne hjem. Men nei, en ny storm kom, og vi ble liggende i Stavern i julen. Det ble min første jul hjemmefra. Der Iå en annen skøyte der værfast. Skipperen der om bord kom og besøkte oss. Han og Teodor ble enige om a feire julen sammen og da om bord hos oss, for vi Iå ved land. Den andre skøyta Iå for ankers ute på fjorden. Det ble en riktig koselig jul. Mye god mat ble stelt i stand. Det var svinekoteletter, surkål og hermetisk frukt med fløte til dessert. Under middagen banker det på døra. En dame fra Frelsesarmeen spør om vi vil ha en julekake. Vi sa at vi trodde den kunne bli bedre mottatt andre steder, for vi hadde rikelig med julesnadder. Hun var blid, ønsket oss en god jul, og gikk med sin julekake. Tankene gikk nok hjemover for oss fire den julekvelden. Det var Kopervikfolk vi feiret julen sammen med. Vi hørte ingenting hjemme fra, for de viste nok ikke hvor i verden vi var. Men allting har en ende, og det hadde stormen også. Vi kom oss pa hjemvei. Moro var det at vi fikk nyttår hjemme og fikk se juletreet som vi savnet i Stavern.
Mens jeg sitter hjemme sier jeg til mor at jeg vii ha en tur ut til bestemor. Da fortalte mor at bestemor var død. Dette hadde hun skrevet til meg, men noe brev hadde jeg ikke fått. Du så trist det var, bestemor var så god.
Etter en tid fikk vi en last igjen, fra Fossbekk Bruk til Stavanger. Den turen gikk tålig, sjønt det det var vinter og kaldt. I Stavanger kom en mann om bord og spurte om vi skulle til Lillesand. Han skulle flytte til byen. Han hadde kjøpt Skauerøya, og han het Vestbø. Vi lastet da ombord flyttelasset for ham. Det var bord, stoler, piano og ellers alt som tilhører et hjem.
Turen gikk fint hjemover, og vi losset lasten i bukta utenfor huset på Skauerøya.
Vi gikk så til Holmestrand for å laste blikkavfall til Stavanger. Blikket var presset i bunker. Men farlig - Det riktig snødde med skrap var det, og noen blodige fingre ble det. På vei til Stavanger var vi innom Lillesand. Jeg viste at frakten for blikket var 700 kroner og nå ville jeg ha et ordentlig oppgjør. Jeg hadde tilgode 175 kroner, det var mer enn to måneders hyre. Da vi hadde losset lasten i Stavanger og han hadde fått pengene for den, sa jeg at jeg ville ha mitt tilgodehavende. Han var ikke ganske blid da, men gikk akterut og kom forut til meg med pengene. Her har du dem, sa han og heiv dem ned til meg. Det riktig snødde med pengesedler over meg, 17 brune tikronere og en blå femkroner.
Der i Stavanger lastet vi melsekker til Kristiansand. Jeg ble kjent med mange gutter denne tiden. Det var moro å høre hvordan de hadde det om bord i de forskjellige skutene de seilte med. Det de fortalte hadde aldri gått i dag. Skipperne benyttet de dårlige tidene til å få billig hjelp. De presset guttene til det ytterste med hardt arbeid om dagen og kjøring om natta. Som før fortalt hadde de dårlig hyre, 25 til 30 kroner per måned. Mange skippere satt merke i brødet når de gikk i land for at ikke guttene skulle spise mellom måltidene. Mange fikk ikke smør på brødet, men stekt flesk til. Flesk var tålig rimelig den gang, i 1928 -1929.
Ett tilfelle vii jeg skrive om om disse forholdene. En gutt som jeg hadde snakket med flere ganger var ombord i en skøyte som hette "GRY". Vi to gikk å spaserte i Stavanger. Jeg spurte om han ville være med ombord til meg å få mat. Han lurte på om det kunne Ia seg gjøre. Vi kom ombord og jeg satt over kjelen, fant et par egg som jeg stekte. Ost, smør, brød og en boks med boksemelk kom på bordet. Mens vi satt og spiste, hørte vi noen som gikk på dekket. Gutten ble ganske blek. Men så var det "bare" Teodor som kom. Han syntes nok det var koselig at jeg hadde besøk. Jeg måtte til å steke egg til han også. Vi spiste og pratet en lang stund og hadde det riktig koselig. Så gikk vi i land og jeg med alle mine penger, rev i en kinobillett til han. Etterpå gikk vi ned til skøyta han var med. Jeg fikk tre fine boller i steintøy av han. Skøyta var fra Egersund, og den fraktet for Egersund Fajanse. Der hadde han fått noen annensorterings-produkter. Bollene hadde jeg med hjem. Gutten hette Jens, og han hadde 25 kroner og kosten i måneden. Dette igjen viser hvor heldig jeg var og hvor "ålrait" Teodor var.Vi lastet som sagt mel i Stavanger. En tid etter at vi hadde seilt derfra, kom tåka veltende. Vi måtte gå inn til Tananger. Vi ville vente på bedre sikt og seilte inn der for å overnatte. Jeg benyttet anledningen til å sende pengene mine hjem derfra. Jeg hadde over to måneders hyre liggende i lugaren, og jeg likte ikke å ha så mange penger om bord. Pengene kom nok også godt med hjemme. Dagen etter var tåka lettet og turen over Jæren gikk knirkefritt. Vi kom til Kristiansand og losset der. Bomsen som jeg tidligere har skrevet om, viste seg ikke. Han var klok nok til det. Så lastet vi ved igjen til Stavanger. Da den var Ievert, gikk vi til Karmøy for å laste sild. Silda skulle til en sildoljefabrikk i Egersund. Det var en fæl last, skuta luktet sild i lang tid etterpå. Silda var halvråtten før vi fikk den om bord. Det var ikke så nøye med det, alt skulle jo bli olje. En ung gutt som arbeidde der, kom jeg i prat med. Han bad meg hjem til seg en søndags ettermiddag. Han bodde pa Eikerøya og foreldrene hans drev et stort hønnseri. Det var interessant å se sånt et stort anlegg. Det ble klekket ut tusenvis av kyllinger hvert år. Kyllingene ble alet opp og solgt til forretninger, hotelier og private. Jeg fikk kaffe og kake, gode hjemmebakte sådan, koselige folk var det.
Så bar det hjemover. Vi ble liggende i Lillesand noen dager for vi fikk en last med eikeved til Haugesund. Under denne turen ble vi liggende utenfor Jæren en tid fordi motoren sviktet. Vi hadde en hel sjau. Da vi endelig fikk motoren i gang igjen, ville ikke koplingen holde, den var rett og slett for godt smurt. Teodor fant på råd. Han hentet all asken som Iå i komfyrene og tømte asken på. Dermed holdt koplingen. Siden var der alltid et lite lager av aske ombord. Godt var det at været var bra, fori uvær var både skute og motoren ikke av sterkeste slaget. Lanternene var elendige, og vi hadde bare en flaggermuslampe til akterlanterne.
Skuta kunne stilles i den laveste klassen hva sjødyktighet angikk. Det var nok noe i det Ole Myra sa: "Skuda e bare ein dødsseiler".
Vi kom til Haugesund og eikeveden ble losset. Veden ble langet i land, og det kunne værere tungt nok å stå hele dagen og å lempe ved. Vi var utlosset på kvelden og jeg gikk opp i byen for å handle noe mat. Da jeg kom ombord igjen, var Teodor begynt a fyre opp maskinen. Vi skulle til Stord fortalte han. "Det går jeg ikke med pa", sa jeg og jeg sa opp jobben. Det var ikke mye jeg hadde til gode, men tenkte "Jeg skal nok klare å komme meg hjem". Om kvelden gikk jeg opp til Hjalmar Haugesund, han som jeg kjente fra Lillesand. Han hjalp meg med å bære sakene mine til dampskipsbrygga dagen etter. Nå hadde jeg gjort alvor av at jeg igrunnen var veldig lei av livet langs kysten. Det var ingen dans på roser. Vinteren var mest ufyselig, og når motoren var så usikker, følte jeg meg aldri trygg. Når dagene ble korte var det også mørkekjøring. Sommeren derimot var ok, da kunne vi ha fine turer langs kysten.
Jeg hadde en avmønstring på 28 kroner. Da billetten med rutebåten fra Haugesund og hjem var betalt, var det ikke mange kronene igjen til mat på veien. Dagen kom da jeg skulle reise hjem. Hjalmar kom og sammen bar vi ullteppe, laken, pute og resten av mine eiendeler til rutebåten. Madrassen lot jeg bli igjen. Teodor hadde spurt Hjalmar om han ville være ombord. Det ville han. Hvor lenge han var ombord, vet jeg ikke. Det eneste jeg spiste på reisen hjem var noen varme pølser som jeg fikk kjøpt mens rutebåten Iå i Stavanger.
Slik endte min første tur til sjøs.Tiden hadde vært slitsom, men interessant. Jeg kom til Lillesand klokka fire om morgenen. Jeg var ikke sein om å komme meg ut i spiskammeret til mor etter mat. Jeg var helt gåen av sult. Hele turen hjem hadde jeg gått og luktet på maten som ble tilberedt ombord på rutebåten.
Jeg var ikke lenge hjemme, fikk meg hyre på en båt som het "Tordenskjold" som var hjemmehørerende i Bergen. Med den startet min andre tur til sjøs. Når jeg tenker tilbake på tiden ombord på "Fram Ill", er det nok flere episoder som jeg har glemt. Turen med "Fram III" begynte tidlig i februar 1928 og sluttet sent i juni 1929.Einar Nilsens beretning fra 12. sep.1938 til 9.april 1940
Innledning.
Einar Nilsen mønstret på M/T Stiklestad 12. september 1938. Han hadde da vært sjømann i 10 år. Dette er fortellingen hans om tiden på Stiklestad og tiden fram til 9. april 1940. Einar skrev dette for familien rundt 1985, han hadde nok ikke tanker om at dette skulle bli kjent utenfor familien.Harald Stein Nilsen (sønn av Einar)
Einar skriver:
Så var jeg hjemme igjen. Men ikke lenge. Jeg fikk hyre på en Klavenesbåt som var en ny båt som snart var ferdig fra et verft i Odense i Danmark. Det var den gang Norges største tankbåt og var på 16000 tonn. Skipperen som skulle føre båten var lillesands-mannen Trygve Eide. Det var mange her fra byen som tok hyre på denne tankbåten. Skipperen var allerede reist. Jeg ble spurt om jeg ville være leder og få ordnet med diverse ting. Vi reiste til Grimstad for legeundersøkelse.
Vi reiste til Kristiansand, tok ferja til Hirtshals og tog til Odense. Det var et syn å komme om bord. Dette var noe annet enn Fulton. Tenk, det var en og to manns-
lugarer og de lå akterut. Egen messe og en fin salong med småbord. Styrehuset var
voldtsomt forskjellig fra mine tidligere båter. Båten het M/T STIKLESTAD.Vi gikk til Göteborg for å bunkre. Derfra gikk turen til Curacao i Vest India. Vi var
36 mann ombord og alle var greie karer. Det var veldig varmt da vi kom til Curacao. Mannskapet tok køye-klærne opp på dekk og lå der under solseglet. Noe uro var det der, stemningen var nokså høy. Jeg sto vaktmann ved landgangen.Maskinsjef Hansens lugar lå også akterut. Han kom ut og spurte guttene om de ikke kunne være litt roligere. "Litt moro må vi vel ha", sa Sverre Ånonsen. "Vet du hvem jeg er, jeg er maskinsjef om bord". "Å" svarte Sverre. "Vet De hvem jeg er,? Jeg er lettmatros Sverre Ånonsen fra Lillesand". Alt endte i en god tone. Chiefen fikk seg en god latter. Han var en alle tiders mann og det var alle ombord.
Etter noen turer med Stiklestad gikk kaptein Trygve Eide i land. Vi fikk en ny kaptein ombord. Han var marinekaptein og het Nordberg. Vi fikk rede på at tilnavnet hans var "Fanden i Stillehavet". Men den tiden han var ombord, var der ingen ting som passet med tilnavnet hans. Det var myndighet med han. Jeg og alle de andre var godt fornøyd med han som kaptein.
Sensommer 1939 hadde vi lasta bensin i Constanta i Romania. Da vi kom ut i Middelhavet, fikk vi rede på at krigen var brutt ut. Vi fikk ordre om å gå til nærmeste nøytrale land. Lasten vår skulle til Hamburg i Tyskland. Kursen ble satt mot Trieste i Italia. Der ble bensinen losset i jernbanevogner som vel gikk til Tyskland. Spioner var sikkert til stede under lossingen. For da vi kom ut i Middelhavet igjen, kom et stort fransk krigsskip. Vi fikk ordre om å følge og ble ført inn til Alger i Algerie. Der lå vi som krigsfanger i 1,5 måneder.
Da vi hadde fortøyd i Alger, kom noen flotte franske offiserer om bord. De skulle ha rede på ulike forhold. Nordberg, som da var 70 år, ble så sint at han riktig hoppet på broa. Han truet de franske offiserene med knytteneven under nesa. Resultatet ble at Nordberg ble syk og måtte i land på sykehus. Hans sønn kom ned etter en tid med fly og hentet han hjem. Han døde en tid etter.
Den tiden Nordberg var skipper ble der riktig marine-stil om bord. Jeg var da tømmermann. Min jobb besto da i å peile tanker, smøre styremaskinen og gjøre diverse trearbeide. Jeg fikk for eksempel ikke lov til å vaske eller gjøre annet matrosarbeid. Det var jo greit for meg, jeg tror jeg hadde det finere enn skipperen om bord.
Etter at Nordberg var gått i land, kom Trygve Eide ombord. Men vi klarte ikke å få båten løslatt og etter 1,5 måneder ble det til at vi måtte forlate båten. Vi mønstret av 18. november 1939. Etter enda en tid, vet jeg at båten ble løslatt og den seilte under hele krigen. Den ble etter krigen solgt til Kina.
Turen fra Alger og hjem ble lang og trasig. Krigen i Europa var brutt ut, men det var ikke kamper i Europa (bortsett kanskje i Polen). Dette var november 1939. Vi kom med båt til Marseilles i Frankrike. Vi var der en tid, men hvor lenge det var, husker jeg ikke. Vi reiste så videre med tog til Paris. I Paris var vi i to dager. Paris var preget av krigsforberedelser, alle statuer tildekket med sandsekker. Vi dro videre med tog til Antwerpen. Der ble vi i lang tid for å vente på en rutebåt til Norge. Vi ble innlosjert i et hotell der det krydde av veggelus, så vi måtte flytte derfra. Endelig fikk vi beskjed om at vi kunne reise. Vi skulle om bord i Fred Olsen -båten Biaritz.
Antwerpen var mørklagt. Det blåste en kraftig kuling da vi kom om bord om kvelden. Båten var lastet med jern, den lå dypt i vannet. Turen over Nordsjøen var stormfull, vi mistet en livbåt som ble slått i stykker av sjøen. Vi brukte fem døgn på turen før vi nådde Oslofjorden. Jeg telte 17 miner som vi passerte. I Oslofjorden fortalte skipperen at det var atskillig flere miner vi var gått forbi, men det gikk heldigvis bra. Ei trise som hadde vært om bord i båten siden den var ny, i 17 år, fortalte at hun var godt fornøyd med farten. Det var gode penger å tjene. Turen etter forliste denne båten og 29 mennesker mistet livet, deriblant henne.
Da vi kom til Oslo var det en stor velkomstglede fra fruene til en del av mannskapet. På grunn av krigen som skulle komme, var dette sikkert for noen av dem den siste hjemkomsten for mennene deres.
Vi mønstret av og fikk krigstillegg for tiden i Alger og hjemreisen. Jeg fikk utbetalt nærmere 1000 kr. Vi reiste hjem med tog og kom til Lillesand litt før jul i 1939.
Nå ble det for meg en forholdsvis rolig tid. Jeg kjøpte ei rosjekte og noe fiskeutstyr av min onkel Jacob. Min bror Gunnar og jeg drev litt fiske. Det var moro å fiske, men det var en kald vinter, vinteren 1940.
Jeg fikk lovnad på ny hyre. Men denne båten skulle først til England med ferdighus fra Sverige. Deretter skulle båten til Norge og jeg skulle mønstre på. Dette ble det ikke noe av for båten ble tatt av tyskerne som nå hadde hærtatt Norge. Det var altså på hengende håret jeg ikke ble sjømann under krigen.
I begynnelsen av april 1940 kom ei venninne av Mor og fortalte at det var et hus på Kirkeheia som antakelig skulle selges. Konen som bodde der var så sykelig. Her, tenkte jeg, kunne jeg få kjøpt meg et greit hus. Jeg var nå 28 år. Jeg gikk til hennes sønn, Hans Kvanes, og spurte om å få kjøpe huset. Han skulle tenke på det.
Snart kom han og sa at jeg kunne få kjøpe det. Den 6. april kjøpte jeg huset for 5000 kr. Jeg skulle overta det den 14. april. Det var jo ikke krig i Norge den 6. april, alt lå greit til rette for overtakelse.
8.april sto jeg i mitt nye hus og malte i en av stuene. Da kom det et veldig smell, det var så huset rista. Jeg gikk ned til byen for å høre hva dette var. Mens jeg var i byen, kom det ei skøyte innover. Ombord var det fullt av folk. Det var tyske soldater. Smellet kom av at en polsk ubåt hadde senket et tysk troppetransportskip rett utenfor Brekkestø. Båten som ble senket het Rio de Janeiro. Det skulle være 360 mann, 80 hester og eller en masse krigsmateriell om bord. Det ble bare reddet 172 mann og de fleste kom inn til Lillesand.
Soldatene som ikke var skadet ble innlosjert på Tingsalen. Jeg var en av dem som fikk til oppgave å holde vakt over dem. Soldatene ble hentet etter noen dager. Tyskerne sto da i Norge. Vi kan jo si at krigen kom til Lillesand 8. april, dagen før det store tyske angrepet på Norge.
Da krigen kom ble alle utbetalinger fra banker stoppet. Jeg som skulle ut med 5000 kr var ille ute. Men Kvanes og jeg gikk sammen til banken og fikk overført penger fra min sparebok til hans sparebok. Slik ble det ordnet.Kilder
Einar Nilsen og hans sønn Harald Nilsen.
Avskrift av Einar Nilsens`s beretning i Vestre Moland og Lillesand Historielag "Det var en gang". Årsskrift Nr. 16 2018.2019.
