Trygve Gunnar Lindeberg
Informasjonen om registrerte krigsseilere er ikke nødvendigvis fullstendig. Eksempelvis vil mønstringer og utmerkelser for enkelte sjøfolk bli registrert senere, ettersom nye kilder blir gjennomgått.
Født
Kjønn
Nasjonalitet
NorgeFødested
Bosted
Relasjon til fylke
Flåtetilhørighet
Tilknyttet mønstringsdistrikt
Har stillinger
Annet
- Deltok i 2. verdenskrig
Trygve Lindeberg
Bilde 1 av 2
Londonregisteret:
Registernummer under krigen: London 18404.
Andre kilder:
Inn i 2.verdenskrig med:
M/S ELI av Grimstad. Jørgensens rederi. Sykeavmønstret i Japan i desember 1939 og forble på sykehus inntil han ble utvekslet som en av mange krigsfanger i Delagoa Bay ,Lorenco Marques i Mozambique den 27 juli 1942 . (Mozambique var den gang nøytalt Potugisisk område i Afrika og området egnet seg derved til utveksling av fanger og diplomater)
M/S" ELI `s" videre skjebene:
M/S ELI kaptein Jens Marcussen, avgikk Clyde i konvoi den 9.september 1940 bestemt for London med 7072 tonn stål fra Philadelphia. Neste morgen ca. 12 n.mil av Sherryvorne ble konvoien angrepet av et fly. Kl.0730 satte det kurs mot ELI, åpnet ild med mitraljøsen og slapp en bombe som detonerte i 5-luken. Motoren ble straks stoppet og båtene ble satt ut, men under arbeidet med dette kom flyet tilbake aktenfra, bestrøk ELI med mitraljøsen, slapp en brannbombe gjennom maskin skylightet og en spreng bombe i 3- luken, der den detonerte med ødeleggende virkning. Styrbord livbåt kantret, gjennomhullet av kuler, men babord båt og motorbåten kom klar og fisket opp folkene i sjøen. ELI var da gått ned med akterskipet først og flere av folkene ble dradd med under av dragsuget. En britisk skytter druknet da, men de øvrige overlevde trass i at flere var alvorlig såret. Folkene ble med en gang tatt opp av eskorten som på grunn av de såredes tilstand forlot konvoien og landsatte dem i Stornoway. Her døde skipets tømmermann to dager senere.
Trygve Lindeberg forteller selv om sine opplevelser :
«Krigsseiler!
1 september 1939 overfalt Tyskland Polen og krigen begynte i Europa. Da var jeg lettmatros om bord i M/S ELI, Jørgensens rederi, Grimstad, en stykk godsbåt på 8000 tonn, 7 år gammel, bygget i Gøteborg. Fører var Jens Marcussen Lyngør. Den gjorde ca. 9 knop, hadde 5 luker og seilte på Europa-USA-Kanada-Østen. Cellulose fra Sverige, sand fra Antwerpen, trelast fra Vancouver, kopra fra Filippinene og skrapjern fra Baltimore til Kamaisshi, Japan. Vi hadde vært i Nord-Kina med svære logger og fikk førkrigs tillegg for å seile dit.
Jeg hadde nærmest truet meg til sjøs 16 år gammel etter middelskolen i Lillesand. Bestemor Andrea Olsen fra Aagerøya sa: "Ta ikke den båten Trygve, det er en ulykkes båt." Hun var "synsk" og hadde seilt med "Hummerkongen" Johan Olsen og født han 8 barn. Som 2. Styrmann på barken LYNA av Grimstad var 2 yngste gutter og han var den eneste som reddet seg på hyttetaket på Howard Leman bankene på Canada kysten. Livbåtene ble slått i filler og han lovet Vor Herre å lage en synkefri livbåt ble han reddet. Og, det gjorde han i galvanisert jern og vanntette tanker. Noen synes han var rar! Far var også halt i land fra Grimstad skuta TERSIA i Punta Arenas og forlist i Port Elizabeth. Bestemor skulle få rett. På to år hadde vi en voldsom grunnstøting på Filippinene og måtte i livbåtene. I en storm gikk vi på en sandbank utenfor Antwerpen og brakk båten ved 2 luka, livbåten ble fylt med vann i den store sjøen , men vi kom oss ut i Nordsjøen så vidt, og til lands neste dag. 1.ste styrmann blir skylt over bord på min siste tur med ELI i en orkan i Stillehavet, og jeg da, som nr. 3 om bord blir lagt i land med tuberkulose i Kobe, Japan i desember 1939. Krigen var brutt ut i Europa og vi var i den engelske kanalen med en last til vestkysten av USA. Der skulle vi laste skrapjern til Japan. En lang reise, til Kobe.
Jeg blir sendt i land med 3. styrmannen til undersøkelse på et privat sykehus. Dr. Zirn, Dr. Shart, og Dr. Smit var eiere. Jeg ble lagt til sengs med feber. Neste dag fikk jeg sendt i land sjø sekk og koffert og beskjed om avmønstring ved konsulatet, men ingen beskjed om hva som feilte meg. ? 250 kr. oppspart hyre, og M/S ELI og kameratene seilte videre for å losse skrapjern. Det skulle lages mye rart av det stålet. M/S ELI seilte i noen måneder, hadde mye bråk med mannskapet om bord, og streik på østkysten av USA. Fikk en last med jernbaneskinner til UK, og rundet Skottland med engelske vestkysten.. Den fikk en torpedo fra et tysk fly og flere livbåter ble ødelagt. To engelske skyttere om bord ble drept og båtsmannen Müller fra Grimstad såret. Han døde av skadene neste dag, men M/S ELI gikk til bunns på 4 ? 5 minutter med sin tunge last. Dette fikk jeg vite år etter og da var også flere om bord borte i krigs seilas.
Da Norge kom med "på ordentlig" i krigen tok konsulatet meg ut av det tyskeide sykehuset i Kobe og losjerte meg inn i en hyggelig japansk/finsk familie mellom Kobe og Osaka ? Kurakuen Nishinomia shi. Jeg fikk brev fra Norge via Sibir, fra før 9de april. Det skulle gå lenge før jeg fikk høre om hva som var hendt hjemme. Alle i Japan så krigen som kom til oss også. Jeg forsøkte fortvilet å komme om bord i en norsk båt som en dag kom til Japan, men ingen ville ta en tuberkuløs om bord. Ennå seilte japanerne på USA, og jeg hadde en onkel i San Francisco som ville ta imot meg, og tagg og ba konsulatet om billett på en japansk passasjerbåt som skulle til San Francosco
. Til slutt gikk det. En konsulat sekretær fulgte meg om bord og ned i "storage" i en 4 manns lugar. Jeg la meg lettet på køya, men så plutselig kom skipperen om bord, en japaner i full uniform, og to matroser. Skipperen så på meg, "du må på land igjen, jeg nekter å ta deg med. Jeg ser du er tuberkuløs og jeg får deg aldri i land i USA." Jeg forklarte at jeg hadde ne onkel som ventet og alt var klart. "Du kan velge om du vil gå selv, eller som du ser har jeg to mann som kan bære deg" sa han hardt. Jeg valgte å gå selv.
Nå var det umulig å komme meg noen vei. Generalkonsul Gansmoe fant et Kanadisk misjons sanatorium i provinsen Nagano, kjent fra Olympiaden. Jeg ble satt på tog til Tokyo, møtt av legen Dr. Start på stasjonen der og satt på toget med han til byen Nagano og derfra med tog til en liten landsby Obusemura med sanatoriet i et lite skogholt utenfor. Dr. Start som også var en kristen misjonær hadde forklart meg hva slags behandling jeg skulle få. ? Rett til sengs ? bare ligge ? ikke sitte i sengen en gang å spise,? til jeg var feberfri. Vi kom frem til to store trebygninger med store kur-verandaer. En kvinne og en manns avdeling, alt bygget i tre, og en liten kirke og et hus hvor Dr. Start bodde *(bilde 1). Ved inngangen sto det 20 ? 30 par sko eller zori-sandaler. En kimono kledd pike ble med inn i en liten slags treboks med et stort jul og tykt rep Det var en heis. Piken tok i repet og hun halte hele greia opp i 2. etasje med oss i. Som pasient skulle jeg ikke gå i trapper. Dr. Start og en sykepleier i kittel møtte oss og vi gikk til en korridor og endte i et rom med en seng, et nattbord med vannmugge, et skap i veggen, nett dør og vindu til korridoren og veranda. "Kle av deg og gå til sengs. Ligg der. Du får aftens, men ligg i senga og spis. I morgen skal du få hilse på oversøster og få instrukser du må absolutt følge. Du vil bli vasket og stelt." Jeg skulle bli der i nesten to år.
Om morgenen ble nesten alle pasientene rullet ut i sengene på rekke og rad i mange timer. Jeg vakte oppmerksomhet som eneste europeer. Oversøster Miss Eliot var kanadisk, og fulgte Dr. Start sammen med Dr. Ito, en japansk lege og to sykepleiere. Det var beinhard disiplin. Bare ligg i sengen, ring på klokken hvis du trenger noe, gå på do. Du er syk, smittefarlig. Du kan lese bøker, men fra et stativ hengt på sengegjerdet. Jeg hadde et mentalt oppgjør med meg selv om natten, jeg skulle adlyde og greie dette, komme hva måtte komme. Jeg ble liggende i flere måneder, feber noen kvelder. Dr. Start ga meg en engelsk bok, en av mange bøker gitt av engelske pasienter og familier. En tre-fire ganger fikk jeg besøk av to misjonærer fra Nagano.
Jeg begynte å lese ny testamentet fra perm til perm, og forsøkte meg på "det gamle" men ga det opp. En hel kasse med Edgar Walace detektiv pocket books gjorde jeg unna, og mange fine klassikere, Moby Dick, The ridge of St. Lois Rei, Crusoe etc., og så fikk jeg en japansk ordbok. All vanlig samtale var japansk. Jeg skulle opereres, blåse høyre lunge. Det gikk dårlig og endte i en kraftig pleuritt med veskenapping. Også reiste Dr. Start med familie, Miss Eliot ? misjonæren og Pearl Harbor var et faktum. All administrasjon ble japansk. Krigs marsjer på radioen på rommene, flagging, begeistring ettersom japanerne gikk frem i Kina, Filippinene og Stillehavet. Jeg skulle isoleres som fiende av Japan, så skulle jeg på 3-mannsrom med 2 velutdannede japanere, Tamura og Nomura san. En kjent professor, Dr. Ozawa, kom opp fra Tokyo og skulle operere meg, kutta ut 2 ribbens biter, bredte delvis lungen fri og lammet høyre lunge, tora coplastic. En 2 og en ½ timers operasjon med lokal bedøvning. Det var vondt.
Hvorfor skriver jeg dette? Jeg skulle senere møte på mange sjøgutters skjebner og høre utrolig historier. Og, det er slik at kommer du sammen med krigsseilere, kommer de tilbake, - dessverre? Jeg vet ikke. Andre stengte sine hendelser inne, og ble tause og rare, - eller drakk.
Det kom en tid med store forandringer og opplevelser, - en natt med jordskjelv. Besøk av 3 politifolk. Tamura san som hyldet keiser Hirortito foran et stort bilde hver morgen. Gråtende sykepleiere etter at de var forhørt. Jeg var blitt erklært fiende av Japan, pasient venner som ikke turte snakke med meg, og brev fra Norge over Sibir. Jeg ble flyttet på enerom ? isolat. Forhørt av politiet igjen og forberedt på konsentrasjonsleir. Jeg snakket ganske godt japansk nå og lærte meg et alfabet, Katagana.
Oversøster var sikker på at krigen ville vare i 100 år. Hun ville finne en japansk familie men en ugift pike som var villig til å gifte seg med meg for at jeg fikk overleve ved å bli japaner. Jeg synes det var en utrolig situasjon, men jeg fikk hilse på henne, og måtte gå noen små turer for å få mosjon.
Siste vinter fikk jeg plutselig besøk fra legasjonen i Tokyo, og Koht og frue som hadde kommet fra et hotell i nærheten og snørekjørt med en hest, det var sne, for å hilse på meg. Jeg møtte dem med et dypt bukk, i kimono som var sendt meg fra ambassaden. Fru Koht så forundret på meg, selv kledd i anorakk og nikkers, og sa: "God dag Trygve Lindeberg, de er vel norsk!"
Vi snakket hyggelig sammen og jeg fikk noen toalettsaker og de håpet å slippe internering eller utlevering, alt var usikkert. Jeg ble svært urolig etter dette. For å få tiden til å gå var jeg begynt å skrive og tegne, "Jeg kom til Japan", men det ble alt tatt av Kempetai politiet, bare tegningene beholdt jeg. Jeg tegnet "Haibio San, Herr Tuberkuløs" i flere situasjoner, inspirert av Kittelsens "Du slette Tid" som en skjelettaktig figur med snakkebobler, på engelsk og japansk, "god dag venn" eller "kan jeg bli din venn" osv. Jeg festet 5 ? 6 stykker på veggen min. Legene og pleierskene grøsset og politifolk som kom var så redde for "Tub" at de satte seg på en stol ved døren. Jeg var blitt en slags bajas. Døden skremte meg ikke lenger, verden var splitte pine gale synes jeg.
Japanerne gikk frem i krigen og var fulle av begeistring, likeledes tyskerne. Fru Gansmoe skrev fra Kobe og Taniguchi og forsøkte å være optimistisk. Men så kom reaksjonen. En utbytting av diplomater og fanger hadde funnet sted og det skulle ha vært en liten sjanse for meg også, men nei. En natt fikk jeg store blødninger og lege og pleiersker kom. Det var ingen tvil om alvoret. Dette trodde jeg var slutten og akseptert det. Så kom legen med et brev fra legasjonen i Tokyo. En ny utveksling av fanger med mål i nøytrale portugisiske Mozambique i Afrika. Det var en sjanse for meg, 2 japanere mot 1 europeer. Vi hadde fått ny lege, Dr. Kazeya. Han sa, "vi må få deg om bord, dør du ikke her blir det konsentrasjonsleir med samme utgang. Vi kan ikke hjelpe deg mer." Igjen politi og gjennomgåing av hver fold og søm i mine klær. Men blødningene fortsatte. En morgen kl 6 sto politisjefen i Obusemura i full uniform og sabel med en gassdrevet bil ved inngangen. Jeg ble påkledt av sykepleier, fikk flere sprøyter og en flaske saltlake for blødninger. Det ble vinket og grått, jeg hadde vært der i to år ? sajonara. En hvit lilje sto på nattbordet fra en pike, - og så ble jeg kjørt til politistasjonen i Nagano. Nye forhør og ny eskorte til Yokohama og oppsamling neste dag til avgang med M/S TATSUTA MARU . Der traff jeg Gansmoes og familiene Koht og Kolstad og et par andre norske. En svenske fra legasjonen der ordnet med papirer og jeg fikk 15 yen i reisepenger. 10 yen hadde jeg tilbake fra avmønstringen.
En merkelig reise fulgte om bord i et 18000 tonn skip som hadde gått som troppeskip og pusset opp igjen, med 900 passasjerer hvorav 300 sinker fra Shanghai, 1ste havn. Så Bangkok, Singapore og etter 27 døgn Lorenco Marques.
27 juli 1942 kom vi inn på Delagoa Bay utenfor Lorenco Marques i Mozambique, en portugisisk koloni. Vi sto på akterdekket, 14 ? 15 norske, de siste var kommet om bord i Singapore. Litt alvorlige etter en helt spesiell reise fra de forskjelligste forhold. Sjømenn, diplomater, misjonærer, husmødre og en eldre toller fra Shanghai. En gruppe 10 - 12 skip lå for anker, en konvoi, og der så vi en liten Fredrikstad-bygget båt med høy bakk og pop, og en slank skorstein. Et slitt norsk flagg vaiet akterut. Plutselig begynte en av kvinnene å synge, "Eg veit meg et land". Alle stemte i og tårene rant. Det glemmer jeg aldri.
Dagen etter gikk vi ned på kaia, 2 andre båter NARKUNDA, gresk, og EL NILS, egyptisk, var kommet med japanere fra Europa for å bytte med oss. Båtene var slitte og delvis adskilt med piggtråd og bevoktet av britiske soldater. De så helt annerledes ut i forhold til TATSUTA MARU. 2 gangveier ble lagt ut fra vår båt og med mange uniformerte kontrollører ble vi sortert, og ned gikk vi, - og japanerne om bord isteden for oss. Den norske konsulen fra Cape Town, Seipel, overtok vår ledelse sammen med den engelske konsulen i byen. Ingen visste hvor vi skulle eller noe om fremtiden. De fleste skulle til England, men andre tilbake til Chang Kai Cheks Kina og India. Jeg skulle bli i byen og det skulle søkes innreisetillatelse og sanatorieopphold for meg i Syd Afrika. Jeg ble innlosjert på et meget enkelt hotell med meldeplikt på konsulatet og 10 shilling i måneden, og klær fra Røde Kors. Det var veldig varmt. Men, en ny tid begynte for meg og jeg fikk selvtillit og helbredelse tilbake. Fikk sendt Røde Kors brev på 25 ord hjem ? og de kom frem også.
Jeg gikk og ventet på å høre fra konsulatet i Cape Town om innreisetillatelse. Hotellet hadde blikktak og var i 2 etasjer og inndelt i båser med seng, stol og et lite bord. Skodder til vindu og et forheng av perle snorer i døråpningen. Gjestene var portugisiske, sjøfolk, også kinesere og verten var en fet portugiser, men en snill mann, som insisterte på å gi meg en stor biff til frokost , (jeg lurte på om det var flodhest?). Jeg spurte pent om jeg kunne få havregrøt i steden. Han serverte den til slutt med tommelen langt ned i grøten, slang ut hånden og sa foraktelig, "food for dogs."
I gatene satt grupper med negerfanger med kuler i lenke på bena og la mozaikk i sorte og hvite sten. Vakkert men grotesk. Den kultur forandringen jeg opplevde der var i største laget. Men frykten for konsentrasjonsleir og følelse av å være fiende forsvant. Blødningene også, nå gjaldt det å føle seg som et normalt menneske, selv om jeg fremdeles ikke var frisk. Jeg gikk rundt i byen i 3 - 4 måneder og tegnet litt og ble nok sett på som den raringen jeg var. Så fikk jeg beskjed fra den engelske konsulen om innreisetillatelse til Syd Afrika. Ble satt på toget til Cape Town via Johannesburg i ene kupé. Mitt første måltid var havregrøt på en sotet tallerken og en brukket skje, pluss te. Oppvarteren sa ingen ting, kom tilbake, dro ned vinduet og kastet hele servicet ut i "bushen". Litt forundret gikk jeg ut i korridoren og dro igjen kupédøren. Da fikk jeg se en stor plakat på døren. "Warning, infectious disease. Keep away", og et stort kors. Da forsto jeg alle som bare hastet forbi med stive blikk.
Men, jeg kom til Johannesburg, ble møtt av Konsul Holtung og kone på toget til Cape Town på normal måte. Så begynte et annet liv for meg som skulle ende godt etter mange nye overraskelser og spennende opplevelser. Karantene-opphold i Cape Town, Sanatorium i Karoo, så friskmelding. Nå hadde jeg fått kontakt med flere krigsseilere på sanatoriet og hørt flere historier om torpederinger, uker i livbåter og flåter, fanger i Sahara ? Oran, knivstukket i "black out" i dokka, akterutseilt i Valpariso, ran, slåsskamper og forelskelser. Det var uteseilernes liv og vi byttet historier med hverandre på sjømanns hotellet Wawe Crest i Cape Town. Men, det var også begravelser og de er det vel ingen som har oversikt på, unntagen de som er hugget en stein og satt opp i en park.
Jeg malte noen bilder og solgte dem og tegnet meg til en jobb i et ledende reklamebyrå. De syntes nok litt synd på meg. Det var mange som var blitt soldater i Nord Afrika. De kom nå tilbake. En dag oppdaget jeg at det var gått 10 år siden jeg reiste fra dokka Aker i Oslo til jeg befant meg som reklametegner i Johannesburg. Jeg sa opp, dro til Cape Town til Wave Crest hotell, og neste dag hadde jeg hyre på M/T NORDLYS, en Panamaregistrert tanker, som messe gutt på "midtskipet". West Indien for ordre, last i Curacao for London og avmønstring i New Castle og hjem med Fred Olsens BRAEAMAR.??
Der sto mor og far å ventet sammen med Lillesøster ? det sto 1947 på almanakken.
Trygve Lindeberg»
P.S. Senere i livet skulle jeg søke om registrering som krigsseiler. Det ble jeg ikke fordi oppholdet i Japan ikke ble regnet som krigs farvann.
Kilder
RA/S-2081/F/Fe/Fea/L0071
