Johan Julius Olsen Helvig
Informasjonen om registrerte krigsseilere er ikke nødvendigvis fullstendig. Eksempelvis vil mønstringer og utmerkelser for enkelte sjøfolk bli registrert senere, ettersom nye kilder blir gjennomgått.
Født
Død
Foreldre
Kjønn
Nasjonalitet
NorgeFødested
Bosted
Relasjon til fylke
Flåtetilhørighet
Tilknyttet mønstringsdistrikt
Har stillinger
Har seilt for rederi
Kjente utdannelser
Medlem av sjømannsforening
Annet
- Deltok i 2. verdenskrig
Johan Julius Olsen HelvikCopyright: Sigrid Helvig Lunde
Bilde 1 av 2
Ex gratia-arkivet:
Registernummer under krigen: London 21507, NY 25896.
Som sin far og farfar reiste han tidlig ut til sjøs. 15 år gammel mønstret han på "Hild" som dekksgutt og avanserte etter hvert til lettmatros. Han var ombord her fra 29.07.30 til 23.03.32. 29.03.32 mønstret han på "Rygja" som lettmatros. Avmønstret i mai 1936 for påmønstring " Norma" som matros. Avmønstret 20.061936.
Han tok så styrmanns- og skipperskole fra 1936 til 1938 i Farsund. 19.08.1938 mønstret han på"Lista" som 3. styrmann. Han seilte da 2. verdenskrig brøt ut og ble derfor borte fra Norge i 7 år. 13.09.1940 mønstret han på "Inglessis" som chief officer, og fra 16.02.1942 var han 1.styrmann på s/s Bonde. Han seilte i handelsflåten, alliert fart mellom England og USA. Avmønstret !5.04.1942 i Swansea, UK.
I 1943 ble han utskrevet til Den norske marine, gikk gradene og avanserte til kapteinløytnant. Arbeidet i England, hovedsakelig London. Arbeidet for Utenriksdepartementet, Forsvarsdepartementet, Sjøforsvarets overkomando. Han var tilknyttet Det midlertidige utskrivningsvesen fra det ble utbygd i UK.
Den 17.05.45 kom han tilbake til Norge og fikk stillingen som avdelingssjef i utskrivingsvesenet, Kristiansand. Fra juli 1946 ble han ansatt som Forretningsfører i Lista Trygdekasse. Ved kommunesammenslåingen i 1965 ble han ansatt som Trygdesjef i Farsund og gikk av for aldersgrensen i 1982.
I 1945 giftet han seg med Dorthea Hananger etter å ha vært adskilt pga krigen i nesten sju år. De bygget seg hus på Vanse og bosatte seg der. Vi var 3 barn. og vi hadde en rettferdig og kjærlig pappa.
Vår far likte ikke å fortelle om krigen. Hans måte å fortelle på var å ta med meg som er eldst, på kino for å se på de filmene fra 2.verdenskrig som ble vist. Men litt fortalte han. Konvoifarten med flybensin som last, var hard, og fienden kunne komme både fra luften og sjøen. Mannskapet gikk i spenning hele tiden og sov med klærne på. Viktige papirer som pass etc. ble pakket i vanntett pose. Skip ble senket av torpedoer eller bomber, og noen ble kapret. Han fortalte om sjøfolk som lå i sjøen etter torpedering, noen ganger i vrakrester eller brennende bensin og skrek etter hjelp, men skipene måtte fortsette i full fart. Det var eskortefartøyer med konvoiene, og det var de som skulle ta seg av sjøfolkene som lå i sjøen. Ingen andre skip måtte stoppe.
Min far hadde fått en gave av en venn. Det var en 12 cm høy statue av en kvinne med et barn på armen. På statuen står det:" Our Lady of happy voyage. Pray for us". Statuen er gullmalt. Denne hadde han med seg under hele krigen. Jeg tror han hadde den i bukselommen der han holdt rundt den. Malingen er nemlig slitt av enkelte steder som passer til fingrene hans. Han hadde statuen på soverommet helt til han døde. Jeg fikk den da, og den er et kostbart minne for meg. Han sa selv at han hadde vært heldig som ikke var blitt merket av krigen og at å overleve var bare flaks. Man var på rett sted til rett tid.
Minst en gang lurte han døden. Et eksempel var en gang han hadde smerter i beina og gikk til lege i New York der han ble sykemeldt en tur. Den turen han var på land, ble skipet han var på torpedert og gikk ned med hele mannskapet.
De senere år av livet hans kom minner og hendelser fra krigen levende opp igjen. Nettene kunne av og til være ille. Han kunne våkne med mareritt, trodde han var på sjøen og at det var krig. Det var vanskelig å sovne igjen. Han ble også mer åpen og kunne fortelle litt mer om hendelser og mennesker.
Sjøfolkene ble etter hans mening svært dårlig behandlet av norske myndigheter etter krigen. De fikk ikke den anerkjennelsen krigsseilerne fortjente.
Å være i London under krigen var også stressende med påkjenninger. Min far fortalte fra tiden i London om V! og V2. Det var gjengjeldelsesvåpen fra tyskerne. V1 var førerløse flygende bomber, og London var målet. V1 laget et forferdelig bråk. Når det ble stille, var det like før de falt ned, og da var det å håpe på at man var heldig og ikke ble truffet. Mange tusen mennesker ble drept og såret av disse. V2 rakettene ble laget for å snu krigen for å gjengjelde de allierte bombeangrep på tyske byer. Disse ble også sendt mot London og forårsaket store skader og tapstall.
Min far hadde til tider godt sovehjerte. En morgen hadde han ikke hørt flyalarmen om natta. Da han våknet, var nabohuset over gata vekk!
En viktig ting lærte han seg i London. Det var livsviktig å finne og bli kjent med nødutganger hvor enn han var. Dette gjorde han hele livet og var svært bestemt på at vi alle gjorde det samme når vi var på nye steder eller på reiser.
Under oppholdet i London under krigen var det naturlig å søke sammen med nordmenn som man møtte og som kom fra samme sted, landsdel eller by, og det ble opprettet forskjellige klubber. Min far var med i Kristiansands klubben. Der var han sammen med Johannes Seland, Gunvald Tomstad og andre sørlendinger fra strekningen mellom Flekkefjord og Arendal.
I sitt sivile arbeid fra 1946 i trygdeetaten trivdes han godt. Det var for han et givende arbeid. Dersom han skulle begynne på nytt, ville han valgt det samme.
Så må vi tilbake til krigsseilerne og behandlingen de fikk av myndighetene under krigen. Mange slet med traumer etterpå, også her i vår kommune. Pga. sin stilling hadde han mulighet til å hjelpe. Det var mange han hjalp, slik at de fikk den krigspensjonen de hadde krav på. Selv ville han ikke ha den fordi, som han sa, " jeg var blant de heldige".
Han hadde mange offentlige og private verv gjennom årene. Han ble tildelt Kongens Fortjenestemedalje i 1983, og han var æresmedlem i Trygdekontorenes fylkeslag i Vest Agder. Han fikk også Krigsmedaljen i oktober 1979 og Deltagermedaljen. Disse fikk han tilsendt i posten hvis jeg husker riktig.
Kilder
RA/S-3545/G/Gg
Dette er en beretning gjengitt av datter: Sigrid Helvig Lunde.
