Bark Guldregn

• Andre opplysninger
  1. 

     Bark Guldregn - Foto Lillesand Sjømannsforening

  Historikk.

  
  1887 - Bygget av jern ved Flensburger Schiffbau Ges, Flensburg, Tyskland
  
  Hjemsted:
  1904 til 1909 - Lillesand
  
  Reder:
  1904 til 1909 - Henrik Hansen, Kokkenes m/fl. Lillesand
  
  Skipsfører:
  1904 til 1909 - Joh. H. Fjeldal, Bergstø, Lillesand

  1905 - Klassefiseret i Lillesand 

  16 manns besetning
  

   Endeligt:
  1909 - avg. Shields for Bahia. Brazil
  12/1909 - Savnet i Nordsjøen med 1.814 tonn kull

  16 mann vekk
  

   KALLESIGNAL
  Som tysk -  WGKC,
  Som norsk -  KCDR

  Klipp fra Lillesandsposten 1909.Bark "Guldregn" kapt.Fjelldal har de siste 2-3 dager ligget seilklar avgikk i dag. Skipet skal til Shields og laste for Bahia.

  Klipp fra tidsskriftet "KYSTEN""Guldregn"Hvorledes manskapet på "Primus"reddes.En helhjertet redningsdåd.

  På reise med jakt "Primus" Ålesund fra London til Bergen med en ladning støpesand traff vi ut for en orkanaktig nordveststorm i Nordsjøen i forige uke. Jakten sprang lekk tirsdags morgen 19.dennes. Pumpenene stoppedes av sand, og vannet måtte pumpes oppav rummet, men tross alle våre anstrengelser steg vannet og fartøyet blev synkeferdig. Da vi torsdag morgen ikke orket å arbeide mer, og alle håp om redning synes ute, kom et skip isikte i le av oss. Det var " Guldregn" , Kaptein Joh.Fjelldal av Lillesand. Vi voget ikke å tro at han ville prøve på å redde oss under den vedvarende storm med det oprørte hav, der det umuligt at sette ut båt og med danskekysten le, høyst 40 kvatmil av. Dersto større var gleden da vi så at skipet satte ut båt for at voge et forsøk. Det lykkes heldigvis takket være Kapt.Fjelldals dyktige manøvrering. Vi kom oss opp under skipet og ved hjelp av tilfestede liner blev ført 2 av vårt mannskap, den ene så utmattet at han måtte kastes overbord, halt gjennom sjøen over på "Guldregn" og etter fornevnte manøver ble omsider de øvrige tre på samme måte beget over på skipet. Et kvarters tid etter så vi at "Primus" forsvinne i dypet . Uten kapt.Fjelldals mot, dristighet, dyktighet og gode hjerte hadde vi alle mann gått ned med jakten til bunns.

  Det er oss en trang at bringe denne uforferdede sjømannsdåd ti almenhetens kunskap og samtidig bringe kapt.Fjelldal og hans mannskap vår varmeste takk for hva de gjorde for oss.

  Larvik den 26.februar 1907.På hele manskapets vegne Kapt.Jacobsen.

  Klipp fra Lillesandsposten januar 1910.Havets redsler.Et trist budskap.

  For en ukes tid siden kom en meddelelse om at en damper den 25.desember hadde oppservert en livbåt drivende i nordsjøen.Den var etter rapporten merket "Guldregn Lillesand" . At den stammede fra Lillesandsskipet jernbarken "Guldregn" som seilte fra Tyne til Bahia 26.november var tydelig nok. Men man heftet seg dog ikke mer med det da det hender at en båtriver seg løs i en storm. Imidlertid er det for et par dager siden kommet underretning til rederene, Firmaet Henr. Hansen, fra den Jydske by Lemvig om at det ved Ringkøbing på Jyllands vestkyst er drevet i land en livbaat tilhørende "Guldregn" og samtlige 3 lig som antaes å ha tilhørt samme skipsbesetning.

  Lillsandsposten 18.1.1910."Guldregn" s forlis.Kapteinens og strymannens lig kom hertil i går morges med "Halden" .  Ved middagstid førtes baarene fra dampskipsbryggen til Molands kirke, fulgt av en stor sørgeskare.Manskap ombord som omkom Jørgen Tellefsen, Fjære.

  Klipp fra "Lilleandsposten" 1982 og " Krigsseileren" nr. 1 1987.Møte med to veteraner.To Skipskamerater fra 1905Av Kjell Rosenberg.

  En dag kom en venn og ba meg med på et besøk til Kvivik i Høvåg mellom Lillesand og Kristiansand . Vi skulle på besøk til en gammel sjømann på 96 år, rask og rørlig med et minne som hvem som helst kunne ønske seg maken til.Med på turen skulle det være en annen gammel sjømann på 93 år. Han var like åndsfrisk som sin eldre yrkesfelle. Den gamle Andreas Kvivik, fra gården med samme navn i Høvåg, og den 93 år gamle Berhard Fjelldal var gamle skipskamerater . For 77 år siden, den 17 august 1905, hadde de begge mønstret på samme skute, barken "Guldregns" av Lillesand . Den tilhørte et aksjeselskap med konsul Henr. Hansensom bestyrende reder .Skipet lå til ankers i den gamle havn .Mønstringsdagen var tre dager etter det første referendum i Norge, da et averveldende flertal av det norske folk svarte ja til unionoppløsningen med Sverige. I Karlstad satt de to ministre Michelsen og Løvland i alvorlige forhandlinger med svenske statsmenn.Kapteinens frue var om bord hos sin mann og fortalte guttene i ruffen at det så ut til krig med Sverige . Det la et skjær av alvor mellom de så ellers muntre matroser. Skuta skulle til Østersjøen som gjerne kunne bli krigsfarvann dersom freden ble brutt. Slik gikk det jo ikke.Fru Anna Fjelldal var med sin mann, skipsfører Johan Johnsen Fjeldal, da skuten gikk seil og sto ut fjorden. Hun ble med til Helsingør og reiste hjem derfra, men overfarten til Danmark rakk hun å bli kjent med mange av de unge sjøfolkene, flere av dem på første reis ut i verden. Det glimtet en tåre i øyet på Andreas Kvivik ved tanken på den snille kapteinsfruen som tok seg så pent av ungguttene. Han hadde som smågutt mistet sin mor, og skipperfruens godhet vakte lyse minner.  Fra Uleåborg til Delagoa Bay. "Guldregn" var bestemt til Uleåborg nordligst i Bottenviken der det er godt om trelast og tett med sagbruk. Mens Andreas var lettmatros og entret rigg og rær eller studde last, var Bernhard messegutt. Det kan høres enkelt ut å bære matfat til "skafferiet", gjøre ren lugarer, pusse messing og trimme lamper. Men prøv å balansere et fat med glatt stokkfisk over vått dekk i sterk slingring!  Det er ikke enkelt.  Men ellers trivdes alle om bord hos kaptein Fjeldal, selv om det ble lange dager på reis fra Uleåborg til Delagoa Bay.83 døgn fra Botteviken til Sør-Afrika var ingen hurtig reis, men heller ikke stort mer enn vanlig med seilskip.Det var godt vær rundt Kap det Gode Håp, så de lette passatseila ble stående.Vel rundt "Kap det Gode Håp " fikk de på seg en "Black South-Easter" - slik kalles stormene i dette farvann - og de blåste seila ut av likene som det var papir . Men det var god vind, og "Guldregn" gjorde sine 10-12 knop for bare mastene.En periode underveis må de le av begge to. En svensk 2.styrmann følte sterk trang til stimulans og hadde funnet frem sturtens brennevinsbeholdning. Han stakk seg vekk og ble etter lang leting funnet i forpiggen sovende på en dynge med old ropes.Vel fremme i Newcastle N.S.W. mønstret svensken av og 3.styrmannen rykket opp til 2.25 år seinere var messegutten Bernhard Fjeldal blitt styrmann. På en Cafe`i Barry Dock dro han kjensel på en mann og presenterte seg for ham. Mitt navn er Beckmann sa den fremmede.  Du kan godt oppgi fullt navn, Knut Gustaf Beckmann, sa Fjeldal.-Før tusan , er det du ! kom det fra svensken, og så mintes de sammen gamle dager på "Guldregn". Fra Delagoa Bay til Peru.Skuta brukte 45 døgn fra Delagoa Bay til Newcastle i Australia. Der lastet de kull for Callao i Peru. Dertil ble det en ny reis på 45 dager østover i Stillehavet.Andreas Kvivik forteller at han på denne reisen var plaget av saltvannsbyller og derfor ble han satt til vaktmann mens de lå i Callao. Han minnes at de var oppe til Lima og beså en vakker katedral i denne Perus storslagene hovedstad.Bare halvdelen av lasten ble losset i Callao. Resten måtte beholdes om bord til "stiving" på reis ned til Iquique i Chile, nokså nær Chiles nordgrense mot Peru. Der ble resten av lasten losset, og så var det å begynne på den langvarige lastingen av salpeter til Europa.Iquique, Antofagsata og flere av havnene på vestkysten av Chile var mot slutten av seilkutetida blant de mest trafikerte . Den verdifulle Chile-salpeteren var sterkt etterspurt, og ble skipet i veldige mengder. Til tider kunne hele flåter av Europas beste seilskip ligge oppankret i salpeterhavnene og vente på eller ta inn last.

  Blant sjøfolkene på salpeterskutene hadde det utviklet seg et helt seremoniell for å markere avseiling og den forestående dyst med det stormfulle farvann ved Kapp Horn .

  Dagen før avsegling ble ofte ankerne lettet så høyt det var forsvarlig for sikkerheten . Matrosene heiste fire lanterner i kryss som symol på stjernebildet "Sydkorset". Sjantysangene tonte fra skute til skute med dype matrosrøster og fra lyse førstereisgutter : Rolling home , rolling home . Så bar det mot det stormende kap Horn .Mot kjente farvann.

  "Guldregn" med full last av salpeter i sekker fikk en drøy tørn rundt "Hornet".Seilsutefolk so var kjent med farvannet regnet ikke passasjen mot øst for så drøy som kryssing mot den fremherskende vestavinden . Den sto gjerne dag ut og dag inn i "the roarin forties". Men "Guldregn" hadde utur med vær og vind da den var for østgående i september 1906 . I 30 dager slet de seg fram i motvind og grov sjø . Hjemme satt familier og reder uten underretning og begynte å engste seg . Om bord var det slit med seil i regntung uværsluft . Observasjoner ble det smått med til de en morgen fikk et gløtt av sol og mitt i soløyet en svart fjellvegg på noen kabellengders avstand .Det ble baut skip i en fart , og Andreas som hadde rortørn , var ikke sen å parere ordere. De kom da rundt , og noen dager senere rundet de Tierra del Fuego og kom over i Atlanterhavet . Omsider fikk de passaten og mer føyelig vind nord for Azorene og over Biscaya .En hollansk slepebåt kom oppunder dem i Kanalen og tilbød hjelp . Det ble atskillig palavaner mellom kaptein Fjeldal og taubåtskipperern om prisen for slep gjennom resten av kanalen og til dokk i Rotterdam. Omsider kom de til en pris .100 pund skulle det koste for slep . matrosene kunne gå til værs og gjøre fast seil . Ikke før var siste seising fast , så røk det opp en frisk nordvest stikk i stvnen , så slepebåten "Schelde" fikk gjøre fyllest for sine 100 pund .

  Mitt i februar kom "Guldregn" inn til Rotterdam nediset over bakk og forrigg , så det måtte hogges vekk tonnevis med is .

  Etter utlosset salpeterlast og nødvendig sandbalast på kjølen var det ut i den vinterkalde Nordsjøen igjen , denne gang med kurs for Larvik . En redningsdåd.

  Sandbalast kan være en lunefull sikkerhet for stabilitet på et ellers tomt skip . Under slingring i Nordsjøen begynte balasten å forskyve seg tvers over mittskipsskottet så skuta fikk sterk slagside . Det ble trimming i rommet uten at det hjalp noe større .

  De førte små seil , og i stormen slo skjøtsbarmen på store bramseil seg løs . Andreas ble bedt om å gå til værs for å beslå det løse seilet . Langsomt firte han seg ned fra rakken til han sto i perten med den grønnkalde sjøen like under støvlespissene .

  Styrmannen vaktet ham hele tiden til han var nede igjen i god behold .

  En morgen i grålysningen fikk de øye på en liten galeas drivende i le med nødflagg oppe .

  På "Guldregn" braste de bakk stortoppen så de fikk tatt farten av skuta som drev langsomt ned mot havaristen.

  To mann sto klar med hiveliner , og en havnet lykkelig på dekk av galeasen .

  Det var "primus" av Ålesund på reis fra London til Ålesund med formsand .Skuta hadde fått pumper og drev med dekket i vann .

  En gutt fikk fatt i lina fra "Guldregn" satte den fast rundt livet og ble halt over i den kalde sjøen .

  De fikk gutten inn i ruffen , vrengte av ham klærne , fikk på tørt tøy og pakket ham ned i en varm køy . han gråt og spurte etter faren som førte galeasen .

  Ikke lenge etter "Guldregn" kommet så nær hvaristen at resten av besetningen kunne hoppe over rekka til dekk på "Guldregn"

  Alle fem om bord ble berget , men katten fikk de ikke med . Den løp fram og tilbake på hyttetaket til "Primus" sank .kaptein Fjelldal fikk et fint sølvbeger fra Redningsselskapet som en påskjønnelse for dåden . Det er nå i familiens eie .

  For "Guldregn" ble det også en sur overfart til Larvik dit de kom en råkald marsdag 1907 .

  Både Andreas Kvivik og Bernhard Fjelldal mønstret av etter  måneders fart med "Guldregn".Andreas Kvivik blir bonde .

  Noen måneder senere mønstret Andreas Kvivik ut med Kristiansandsbarken "Gudny". Den skulle ta en last med sementut til Punta Arenas . De fikk en strabasiøs tur gjennom Magelan - stredet der det ligger så mange skipsvrak etter strandinger i pamperos og strømsjø .

  "Gudny" var ikke noe "happy ship": Hardt arbeide og lite mat , så Andreas mønstret av så fort skuta kom opp til Europa . Ved avmønstringen fikk han fem kroner i "Sultepenger". Det ble hans siste tur til sjøs . Senere overtok han sin odelsgård i Høvåg og drev den mange år og skjøtte gjerne på inntekten med makrell og sildefiske .Berhard Fjeldal fortsatte som sjømann .

  Berhard Fjeldal fortsatte sin sjømannskarriere , tok sine eksmener og seilte i mange år som skipsfører i damp - og motorskip . Han var til sjøs under begge verdenskriger .

  Den hederskronede sjømann er omtrent hver dag å se i Lillesands gater på sin daglige ferd til og fra sitt trivelige hjem . Både han og fruen greiser seg godt alene tross sin høye alder , begge to over 90 år ."Guldregn"s endelikt.

  Den stolte barken "Guldregn" fikk et sørgelig endeligt . Hjemkjøpt fra Flensburg , der den var bygget i 1887 , var den blitt 22 år gammel da den i 1909 ut på siste reis . 22 år er ikke noen høy alder på et velholdt skip , og det var "Guldregn". Den hadde gått for seil fra Lillesand , lastet kull i engelsk havn for Syd Amerika de den møtte sin skjebene i Nordjøen .

  På vestkysten av Jylland ble den en dag funnet tre døde sjøfolk . Svoger til kaptein Fjeldal reiste ned for å delta ved indentifisering av de døde . To av dem viste seg å være kaptein Johan Jonsen Fjeldal og styrmann Syvert Fjeldal . Den tredje var ukjent . De to ble ført hjem og gravlagt på Vestre Moland kirkegård . To enker satt igjen , den ene med seks og den andre med fire barn .

  Mange deltok i den sorgen i de to hjem , men forørgeransvaret måtte de klare alene i en tid uten trygd og ansvar for enker og farløse .

  En tid etter farens bortgang kom det syvende barn hos kapteinsfruen .

  Hvordag var så dette forlis gått til i et såpass trafikert farvann som nordsjøen ? Det verserte en tid rykter om et dampskip som var kommet inn til finsk havn med kolisjonsmerker på skroget , men dette ble aldri atterforsket nærmere .

  Minnet om "Guldregn" og slitsomme, men gode år om bord hos kaptein Fjeldal har levd videre hos to av sjøens hedersmenn som for 77 år siden sto sammen på dens duvende dekk.

  Denne artikkelen ble skrevet av fhv.skolesjef Kjell Rosenberg, Lillesand, i 1982.

  Anders Kvivik døde i fjor. Han ville ha fylt 100 år i år. Berhard Fjeldal blir 97 i april i år. Hans kone Ågot fylte 94 i september i fjor. De hadde jernbryllup den 15.oktober i fjor.og hadde vært gift i 65 år. Den ene av deres to døtre er kari Alice Hesthag. Hun er bosatt i Brooklyn og president for Normannsforbundet New York Avdeling.

• Mannskap
• Bilder (1)
• Dokumenter (0)