Jernfullrigger Errol

• Miscellaneous
  1. 

     H.Larsson-Feddes samling
     Image 1 of 5

  HISTORIKK:
  v/H.Larsson-Fedde.

  9/1868: Donald Currie & Co., London, U.K. - CARISBROOKE CASTLE
  /1889: Charles Barrie, Dundee, U. K. - nytt navn - ERROL
  4/1900: A.P.Ulriksen m. fl., Mandal - ERROL
  /1909: I.H.Helmer m. fl., Mandal - ERROL
  6/1909: Grunnstøtte 18/6 på Middelton Rev på reise  Chimbote, Peru til Newcastle, NSW i ballast
  17 personer omkom.
  
  
  
  

  Errols Forlis 1909. Beretning
  Per Ariansen 2022
  Kilde: 1909-aviser fra Australia

  Pers far, Josef Tiedemann Ariansen var nummer ti i rekken av barn hos Johan Arnt Ariansen (1986-1925) og Anne Elisabeth (1864-1935), datter til Jonas Mæbø på Justøya. Johan Arnt hadde en eldre søster, Elise Mathea Ariansen (1849-1924). Hun giftet seg i Mandal i 1873 med Adolf Andreassen Hoven, fra Hoven ved Mandal. Året etter ble deres eneste sønn, Andreas Emil, født. Han ble da Josef Ariansens fetter. Fireogtyve år gammel giftet han seg med Theodine (Dina) Olsen fra Åvik. De fikk 5 barn: Slektsmessig var de mine tremenninger.

   Andreas Emil gikk til sjøs og ble etter hvert skipper. I 1909, da han var 38 år, skulle han føre barken Erroll på 239 fot, eid av Ulrichsens rederi i Mandal, Stålskuta var bygget i England og hadde tidligere seilet som fullrigger under engelsk flagg. Skuta skulle fra Chambote i Peru til Australia i ballast. For anledningen skulle kona og alle ungene seile med: Margit Elise (8), Signe Olevine (6), Sigurd (3) og Astrid, (13 måneder). I alt var det 22 personer ombord. 

   Den 18. juni, altså om vinteren, befant de seg utenfor Australias kyst. Det hadde vært overskyet i tre dager og skipperen kunne ikke få tatt solhøyden. Uten å vite det befant de seg 60 miles ute av kurs, ved Middleton rev, et ni kilometer langt og 6 km bredt rev øst for Sydney, stort sett usynlig ved høyvann. Det var grov sjø, men moderat vind.

  Ved midnatt gikk skuta på og krenget over. Sjøen maste skroget mot revet og ved halv to-tiden kollapset midtdelen av skuta. Styrmannen og tre andre ble kort etter skylt til havs. Kapteinen og hans famille pluss flere av mannskapet samlet seg på akterdekket. Fire ble stående igjen på fordekket To av dem prøvde å komme seg til akterdekket, men druknet. Det to siste kom seg over 50 fot åpent vann etter tre dager uten mat og vann. I alt 19 personer samlet seg der.

  Midtskipet var gått til bunns med hele proviantlageret. De fikk reddet 12 brød, men ikke noe vann. Sjøen var full av haier, men en av sjøfolkene, John Lawrence, våget likevel å dukke ned i rommet, og han fikk med seg opp noen bokser kondensert melk og litt hermetisert syltetøy. Men der var mange munner til å dele dette.

  Fra vraket kunne de i grålysningen se et annet vrak 6 miles unna. Det var barken Annasona, som hadde gått på revet to år tidligere., Kanskje var det mulig å finne vann og mat der? De begynte straks å lage en flåte av dørblad og annet, men det ble for spinkelt. Dessuten var det vanskelig å arbeide på dekket som sto i nesten 45 graders vinkel. Rundt vraket drev det mye rundholt og materialer, og nær akterskipet var det en del av revet som sto over vann. Skipperen og styrmannen tok seg ut dit og begynte å sette sammen en flåte. De måtte tilbake før høyvann, men dessverre var de for sent ute. En sjø tok tak i dem, og de druknet mens Dina og ungene var vitne til det. En av de overlevende forteller:

  «Kapteinen, ja han gikk tapt første gang de skulle sjøsette flåten, Vi så føttene hans som ble vasket opp på revet etterpå. Og de var hans føtter, vet jeg, for det hadde hans støvler på. Jeg kjente de støvlene. Et hode lå også i nærheten, og jeg tror det var hans, men alt hår og huden også, var borte. Fiskene, antar jeg. Kroppen var borte. Det var mengder av haier, svære, digre, og de hadde spist den. Revet var ellers fullt av bein fra tidligere skipbrudne. Kapteinens kone så at han druknet, Hun til det ganske rolig, sa ikke noe, bare så og så. Hun tok det så bra. Hun skrek ikke, men holdt barna tett til seg. Hun kysset den lille babyen, som var en så glad unge. Ungen lo også mens faren druknet. Hun lo alltid»

  Dagene gikk. De var uten vann i 19 dager. Flere begynte å drikke saltvann. Etter hvert ble de vant til det og drakk en quart daglig. Saltvannet førte til at munnhulen tørket ut og at leppene klistret seg sammen. Det ble vondt å snakke. Og kroppen fikk store byller. De fant en del skjell som ga dem noe mat, men munnen måtte tvinges opp.

  Omsider fikk de fullført arbeidet med en flåte, nå bygget ombord, og fem av det utslitte mannskapet prøvde å andøve dem over til Annasona. John Lawrence tok ansvar for å passe fru Andreassen og barna på Errol. Flåten fanget litt vind i en presenningsbit og den ble også padlet. Nær Annasona ble det for grunt, og de måtte ut av flåten og ta seg frem ved å krype og vasse over de skarpe korallene. En av dem, en stor tysker, ga opp og ba de andre fortsette. Disse kom seg omsider frem, men oppdaget til sin skuffelse at det bare var en liter råttent vann om bord, og ikke noe å spise. Været og deres svake tilstand gjorde at de måtte bli på Annasona. De ble svakere ettersom dagene gikk, og de var nær ved å omkomme da de ble reddet av et regnvær. De klarte å fylle en tønne og noen beholdere med vann, og med skjell som mat, klarte de seg. En dag så de røyk fra en steamer, men den passerte.
  
  Om bord i Erroll undergikk Lawrence, Dina og ungene, to mannskap og skipets seilmaker store lidelser. Bare én gang i løpet av 24 dager fortalte Lawrence at han fikk smake ferskvann, takket være et regnskyll. Fru Andreassen, som var en sterk og kraftig kvinne, forble uforstyrret, Hun syntes ikke å legge merke til at folk døde omkring henne. Barna var greie unger og klaget ikke mye.

  Lawrence beretter at noen av mannskapet ønsket å spise av likene som var skylt opp på revet, og det kom også forslag om å spise de to minste ungene. Lawrence prøvde å forby forsøk på kannibalisme. Han pleide å se til ungene om kvelden og pakke dem inn mot kulden. Men en morgen var de borte. Den nest yngste, på 3 år. kunne ses drivende på revet med hendene

  bundet til en blokk. Moren hadde åpenbart kastet dem over bord for å hindre at de skulle bli spist. Selv døde moren stille kort etter og snart også de to siste barna og den siste av det øvrige mannskapet. Lawrence selv var i live, men han var for svak til å lempe den siste døde over bord.

  Om bord på Annasona hadde mennene kviknet til såpass at tømmermannen klarte å snekre sammen en fladbunning, en punt, og de padlet tilbake til Errol med bare en liten rasjon vann. Da de kom frem, var de for svake til å gå om bord, men den sterkeste av dem, oppdaget Lawrence på dekk. Han var så svak at han bare kunne vinke med en finger. Dagen etter fikk de Lawrence om bord i punten, og de kom seg tilbake til Annasona, der det var bedre å oppholde seg. Men reddet var de ikke, så det ble ny venting.

  13.juli passerte steameren Tofua Middleton rev. Skipperen, som trafikkerte disse farvannene jevnlig, speidet som vanlig etter mulige skipbrudne, og denne gangen fikk kan med kikkerten øye på punten ved Annasona. Så der var tydeligvis folk å redde. Folkene på Annasona så at Tofua la bi, og de rodde punten over grunnene til de møtte livbåten fra Tofua. På steameren fikk de skipbrudne forpleining, men de var ytterst svake. Bare en av dem kunne gå selv. Tofua fortsatte mot Sydney med de fire overlevende. Mannskapet på Tofua samlet inn 30 pund til de reddede og mer ble samlet inn i Sydney. Lawrence hadde sin mor i Sydney og kunne dra hjem, mens de andre ble innlagt på hospital. Senere samlet de seg på det skandinaviske sjømannshjemmet.

  Avisene slo skipbruddet stort opp, og de overlevende ble forsøkt intervjuet. Etter hvert ble hendelsesforløpet klarlagt – ikke minst etter sjøforklaringen som, ledet av konsul Ole Pauss, ble holdt noen uker senere, da mannskapet hadde kommet til krefter.

  Det kom også frem at den 27. juni, to dager før Dina og barna døde, hadde steameren Suva passert revet på tilbaketur fra Fiji. En av passasjerene forklarte skipperen at det skipet de nå kunne se var forskjellig fra det de hadde sett da de passerte for en måned siden. Men skipperen insisterte på at den var det samme skipet og at det var et gammelt, kjent vrak. Ombord på Erroll hadde man med lettelse sett Suva. Skipet var så nær at kunne de se skorsteinen og deler av skroget, men deres vinking ble ikke oppdaget og gleden ble vendt til dyp skuffelse. Hadde Suva sett nøyere etter, kunne familien og flere av mannskapet vært reddet. Det skulle gå ytterligere 14 dager og flere dødsfall før Tofua oppdaget de skipbrudne.

   

  Overlevende:

  1. Eilert Jensen, stuert (28)
  2. Patrick Palme, fullbefaren sjømann (51)
  3. Anders Johansen tømmermann (63)
  4. Bjørn Oftedal, kahyttsgutt (18)
  5. John Lawrence, fullbefaren sjømnn (28)

  Omkomne:

  1. Kaptein Andreas. Andreassen,
  2. Fru Dinah Andreassen,
  3. Margit Elise (8),
  4. Signe Olevine (6),
  5. Sigurd (3) og
  6. Astrid, 13 måneder

  Øvrig mannskap:

  1. Otto Olsen, førstestyrmann, fra Nøtterø,
  2. Edvard Ulriksen, annenstyrmann, Christiania
  3. Eriksen. Nevø av eieren, fra Christiana:
  4. Ole Edvardsen seilmaker. fra Tønsberg;
  5. Andersen, sjømann (19), fra Lillesand;
  6. Sigvart Olsen, dekksgutt (17) fra Lillesand:
  7. James Williams (40), fra Nova Scotia;
  8. Dettman (23), fra the United States;
  9. En franskmann, «John», (23) ukjent navn;
  10. En tysker (23), ukjent navn:
  11. En skotte, "Scotty", (52), ukjent navn

  
        

  Sources

  Per Ariansen

• Crew list
• Images (5)
• Document (1)