Motorskonnert Marne

• Miscellaneous

  Historikk:
  
  Messegutt og førstereis Jacob Knudsen beskrev  sin tid ombord og forliset til "Marne"  i 1919.

  Den 25. mai 1919 mønstret jeg på M/S "Marne" fra Kristiansand.  Disponent var Peder Gustav Pedersen, far til Selmer Lindeberg.  Han var mønstringssjef i Lillesand den gangen.  Marne var treskute og den var bygget i Kristiansand.  Den var ikke helt ferdig da mannskapet kom om bord.  Vi gikk den siste proveturen 27.05. Jeg husker det stærlig godt, for da vi skulle prove ankrene, var ikke ankerkjettingen godt fast nede i kjettingkassen, slik at både anker og hele kjettingen gikk til bunns.  Det var bare uhell med den skuten.  Første prøveturen gikk den med full fart i kaien slik at der gikk hull i baugen.  Det var  feil av dem i maskinen.  De slo forover istedenfor akterover.  Ja så var vi da klare til å laste.  Vi fortøyet ved Hegermands Brug for å laste tremasse for Gravesend like nedenfor London.  Omsider var vi lastet og der ble gjort sjøklart.  Vi gikk fra Kristiansand med los om bord.  Vi leverte losen ved Oksø fyr.  Like etter at vi hadde levert, viste  det seg at skipskontrollen satt og sov nede i salongen.  Han hadde visst fått for meget å drikke så han sovnet.  Vi måtte kalle opp losen igjen så vi fikk han i land.  Jeg husker det spesielt godt for han mistet skalken sin da han skulle ned i losbåten.  Ja, så endelig kom vi av sted.  Det var pent vær med sol og litt bris fra NW og ingen sjø.

  Jeg må nok fortelle hva slags jobb jeg hadde.  Hva skal en kalle slik en jobb.  Jeg var mønstret messegutt med en hyre pd kr 55,- i måneden var det ikke rare betalingen.  Jeg måtte opp kl. halv fire om morgenen for d koke kaffe til styrmannen.  Den skulle han ha servert på dekket kl. 0400.  Deretter måtte jeg gjøre ferdig til frokost.  Det var alltid varm rett med poteter.  De måtte jeg skrelle for stuerten kom opp.  Hvert måltid måtte jeg sette på bordet til offiserene i messen og til kapteinen i salongen.  Så var det å bære mat forut til matrosene.  Det var den verste jobben, for det var så vanskelig d komme over dekk i uvær.  Etterpå måtte jeg løse av ved roret så rormannen kunne få spist.  Selv måtte jeg spise i byssen når jeg hadde en liten pause.  Det ble mest av sted å få i seg litt mat.  Etter middag måtte jeg ta hele oppvasken.  Den var jeg ferdig med kl. 1400.  Da var det å sette over kaffen som skulle serveres kl. 1500.  Etter kaffe sto jeg til rors igjen for matrosene matte arbeide på dekk.  Aftensmat var kl. 1900.  Så var det å vaske opp og gjøre rent.  Jeg var aldri ferdig for kl. 2100.  Dette skriver jeg for at dere skal se hva en førstereisgutt hadde å gjøre den gangen.  Det kan være at  jeg hadde noe  å gjøre med alt dette arbeide.  Men husk jeg var bare 15 år den gangen så jeg visste ikke annet enn det far hadde sagt før jeg reiste: At jeg alltid måtte være villig og snill og gjøre det som de voksne sa til meg når det ikke var syndigt og galt.  Jeg matte aldri svare voksne.  Derfor gjorde jeg vel mer enn jeg var mønstret for om bord.

  Da vi kom vestenfor Lindesnes, frisknet NW vinden til stiv kuling med høy sjø.  Skibet arbeidet hardt i sjøen, farten ble ikke mer enn tre mil.  Vi tok mye sjø over dekk slik at tremassen på dekk trekte mye vann.  Skibet fikk kraftig slagside.  Neste dagen viste det seg at skibet var blitt lekk, slik at der var vann i lasterommet.  Da maskinpumpen ikke kunne klare å holde skibet lens, måtte mannskapet ta i handpumpene hele døgnet.  Da vinden frisknet og sjøen ble større, samt at lekkasjen stadig ble verre, så var det vanskelig å holde skibet lens.  Kapteinen fant det mest tilrådelig 'a søke nødhavn.  Kursen ble lagt om, og vi styrte nå for Flekkefjord.  Vi ankom neste morgen.  Vi fortøyet ved jernbanekaien hvor vi losset dekkslasten.  Lekkasjen i dekket ble reparert og dekkslasten lastet om bord igjen.  Etter fire dager i Flekkefjord, gikk vi ut fjorden med los om bord som vi kvitterte en time senere.  Nå var sjøen rolig og vinden hadde løiet.  Da Vi hadde et døgn igjen, sto jeg til rors i middagstimen.  Da sa 2. styrmannen at der var en stor hornmine like for baugen.  Denne skuta gjorde liten fart, så det var lett å  gitt ror så vi kom klar den.  Men hadde det vært om natten, så kunne det ha gått galt.

  Den 08.06.1919 om morgenen fikk vi losen i munningen av Themsen.  Vi fortøyet ved kaien i Gravesend formiddagen.  Vi begynte lossingen med en gang.  Vi kunne ikke gå i land for passkontrollen hadde vært om bord.  Det var bare kapteinen som fikk gå i land å klarere inn skibet.  Det var nå ikke noe større å gå i land etter der.  Det var bare en liten plass med noen få forretninger - og ikke forglemme de engelske ølsalongene.  Dem er der jo fullt av.  Mens vi Iå der i Gravesend, ble fredspapirene undertegnet mellom England og Tyskland.  Da var det stas.  Alle båtene blåste i fløyten.  Der var salutt og fyrverkeri.  Vi var utlosset 11.06.1919 .  Da gikk vi opp til London og lastet koks for Svenborg i Danmark.  Vi var lastet på dagen, så vi avgikk sent om kvelden samme dag.  Vi hadde pent sommervær til Svenborg, men det var en 10 dagers tur med den båten for meste farten var 5 mil.  Det var ikke noen "speeder".

  Vi kom nå omsider til Svenborg.  Det var en pen liten by der jeg likte meg godt, for der var så koselige folk der.  Det var der jeg fikk se når de losset griser for første gang.  Jeg syntes det var dyrplageri slik som de gjorde.  De tok et belte rundt magen på grisen og vinsjet dem i land.  Det var et fryktelig spetakkel med hyling.  De lot grisene gå på kaien til de kom og hentet dem til slakteriet.  Vi lå 4 dager i Svenborg.  Derfra gikk vi til Sundsvald i Sverige og lastet trelast for Yarmouth i England.  I Sundsvald var der koselig.  Det var samme natur som i Norge og folk der inviterte oss i land på kaffefest med dans.  Det var jo slik en fin tid.  Lyst hele natten.  Så gikk vi der med jernbaneslippers.  Yarmouth var en rolig, ren by.  Ingen fabrikker, bare fullt med fiskebåter.  Yarmouth er en av de største fiskeribyene.  Jeg var en tur i land for å se på byen.  Der er en fin fonøyelsesplass der som man kaller tivoli hjemme.  Jeg tok 2 shilling og 6 pence.  Det var det samme som kr 2,50.  Det var meget o gå i land med.  Jeg syntes at jeg fikk en masse for pengene.  Jeg var på kino, kjørte med karusellen, skjøt på skytebanen og annet som tombola og lykkehjul.  Jeg måtte jo bare peke og gjøre tegn for jeg kunne jo ikke et ord engelsk, men jeg klarte meg med å gjøre tegn.

  Ja så var vi ferdiglosset og vi avgikk etter at vi hadde hatt fire gode dager i Yarmouth.  Vi gikk nå til Peterhead i Skotland for å laste sild til Riga i Russland.  Vi likte ikke det noe særlig, for der var det brutt ut revolusjon.  Peterhead var en liten fiskerby.  Der var ingen bedrifter - bare salterier hvor kvinner arbeidet med å salte ned sild og fisk.  Det var en koselig, liten by.  Alle kvinner gikk og strikket på gaten om kvelden når de var ferdig med arbeidet for dagen.  Vi la godt merke til det for om kvelden og søndagen var de ute på bryggetur.  Så var vi da ferdig lastet og avgikk for Riga.  Vi hadde en fin tur med sommervær.  Ja i Riga var der et fælt spetakkel.  Der var mest folk med våpen over hele byen.  Alle gikk i bare filler.  Jeg har aldri sett noe så fattigslig og sultne mennesker noen plass.  Vi fikk ikke lov til å gå i land etter at det var blitt mørkt.  Gikk vi i land, sa var det på eget ansvar.  Man kunne risikere å bli skutt.

  Ja, så begynte de da omsider lossingen etter lange diskusjoner.  Arbeiderne var så sultne så det var ikke noe fart på dem.  De var ramme til å stjele sild.  De hadde et lite brekkjen i lommen som jeg tror var laget med det formål å åpne sildetønner.  De spiste silden med innmat og hode.  Alt gikk ned.  Jeg har aldri sett slikt griseri, men det var jo ikke å vente så sultne som de var.  Det var billig i land hvis en bare kunne få kjøpt noe.  Vi kunne kjøre med trikken og gå på kino gratis, men det var nok bare den tiden revolusjonen varte.  Et år senere matte vi betale for alt.  Det gikk sent med lossingen, så vi ble en hel uke i Riga.  Derfra gikk vi til en liten plass i Finland som hette Gotga.  Her lastet vi trelast for Lowstoft i England.  I Finland var det bare kvinner som lastet.  Det var bare formannen som var mannfolk.  Han var fryktelig til å bruke seg på alle.  Jeg husker godt at det var en gang han sparket en av kvinnene.  Han var nokså brutal av seg.  Ja, så var vi da ferdiglastet og avgikk for Lowstoft i England.  Vi ankom Lowstoft - ca. 14 dager for vi hadde en del sjø og kuling på reisen.  Vi gikk jo gjennom Kieler-kanalen og det var en stor opplevelse for meg.  Vi måtte alltid fortøye når der kom store båter i

  mot.  Jeg syntes det var så morsomt når vi gikk under alle de høye broene.  Ellers var det jo så meget å se langs kanalen, store fabtikker, bondegåder.  Ja der var jo så mye å se for en gutt på min alder at jeg var mest ute pa dekk hele tiden mens vi gikk gjennom kanalen.  Ja, så kom vi da til Lowstoft.  Det var bare en liten by i England, men i Norge ville den blitt regnet for en stor by med sine 100 000 innbyggere.

  Så var vi da omsider utlosset i Lowstof.  Siden gikk vi til en plass som hette Peterhead.  Det var en liten fiskerby oppe i Skotland.  Her lastet vi sild i tønner som skulle til Konningsberg i Øst Tyskland.  Da vi gikk fra Peterhead, var det høst med kuling og regn.  Vi hadde ikke noe pent vær og slik fortsatte det helt til vi kom oppunder Skagen.  Da fikk vi snøtykke.  Det var ikke så greit, for vi hadde ikke radar slik som nå.  Nå var vinden økt opp til sterk kuling fra nordost med snøtykke.  Vi hadde liten maskinkraft, vi kom ikke fort frem.  Om morgenen sto jeg til rors. 2. stymannen og kapteinen var på broen, for vi skulle runde lysbøyen ved Anhold Reev.  Det var vanskelig å se bøyen p.g.a. snøen og høy sjø.  Skuta slingret kraftig.  Med ett fikk vi se svære brottsjøer  rett i baugen.  Det ble gitt hardt ror, men det var for sent, så skuten ble slått opp på revet.  Skuta ble straks fylt med vann, men sank ikke lenger ned enn til dekket.  Det så ikke bra ut for oss, for skuta la seg på tvers av sjøen så de store grunnbrottene slo innover dekket.  Vi hadde dekkslast med sildetønner.  Det var verst med den livbåten til luvart.  Hvordan skulle vi få den ut?  Vi ble enige om 'a strekke en 3" line rundt baugen over til le side,

  å forsokeå hale den fort rundt baugen når der var et lite opphold mellom de største                                          

  bråttene.  Ja så ble båten Iåret på vannet, og vi var klar til å hale opp alle mann.  Det gikk bra helt til vi hadde båten tvers av bakken.  Da kom en fryktelig svær bråttsjø som tok livbåten høyt opp i luften.  Da holdt vi pusten.  Vi var sikre på at den skulle bli knust mot skuta.  Det gikk bra.  Den ble slått over til le side så lykken var med oss.

  Vi måtte få med oss litt mat i livbåten.  Vi tok med oss noen kjøttkaker i boks, men de frøs og ble steinharde i kuldegradene.  Jeg glemmer aldri turen i livbåten.  Jeg frøs og var gjennomvåt for sjøen slo stadig opp i båten.  Jeg hadde jobben med å øse så vi kunne holde båten flytende.  Det hjalp så jeg holdt meg lett varm, men jeg måtte av og til ha bena utenbords for sjøvannet var varmere enn luften.  Kapteinen hadde tatt med en flaske brennevin.  Den ble fort tom.  Den strakk ikke lenge til når vi var så mange. Vi kom i livbåtene tidlig på morgenen og nå begynte det d mørkne igjen.  Det snødde like mye -ja det så håpløst ut.  Vi hhrte båter som blåste i fløyten, men de kunne ikke se oss i snøtykken.  Vi hadde sendt opp raketter for vi gikk i båtene, men der var nok ingen som så oss.  Vi kunne holde skøy også om det så aldri så galt ut.  Jeg husker det som det skulle  i dag.  Karsten Ryen tente en rakett inne i bestikklugaren og der inne satt messegutten Anton Jansen.  Etter at Karsten hadde tent raketten, kastet han den og løp ut og stengte døren så Anton ikke kunne komme ut.  For et spetakkel det ble der inne i bestikklugaren.  Til slutt brant raketten ut, men jeg skal si der så ut der inne - ikke minst Anton - han så ut som en feier.  Men det gjorde han som oftest for han vasket seg ikke noe større.  Det ble bare hver gang han skulle i land.  Sent om kvelden - det var nå helt mørkt fikk vi se et lys rett forut.  Visste ikke om det var båt eller land, men da vi kom nærmere, så vi at det var en fyr.  Men vi visste jo ikke hvor vi var.  Vi ble bare glade over å komme i land.  Vi var så frosne og trøtte at det hadde ikke vart lenge for en av oss hadde frosset i hjel.  Så kom vi da inn til land, men det var fælt.  Livbåten ble slått til pinneved og vi ble liggende i bråttene som slo oss opp og mot stein som Iå langs stranden.  Vi måtte klore oss fast for ikke å bli dratt ut igjen av dragsuget.  Så fikk vi se noen lys som kom nedover.  Det var folk fra fyren som kom med lykter.  De hadde hørt oss rope og forsto det var noen skibbrudne som lå ved stranden.  De hjelp oss opp til huset og det var på hoy tid for noen av oss hadde ikke krefter igjen til d gå.  Da vi kom inn i huset, var der to menn og fire kvinner som tok seg av oss.  De var snille, og vi fikk tørre klær.  Jeg var så liten, så mine klære ble altfor store.  Verst var det med kapteinen som fikk rødfarget kvinnfolk underbukse med band rundt livet.  Det ble litt latter av det, men hvem tenkte på det bare vi fikk noe tørt og varmnt på oss.  Ja hele gulvet flømte av vann etter alle de våte klæne.  Vi fikk gode plasser å ligge, så da vi fikk lagt oss, så sovnet vi med en gang.  Vi var jo så trøtte.  Om morgenen kom der biler ut og tok oss inn til Falkenberg.  Det var ved Falkenberg fyr vi hadde landet med livbåten.  Der fikk vi nye kær og så med toget til Oslo og derfra med tog til Brevik.  Vi tok buss hjem til Lillesand.  Da var vi glade for å være hjemme igjen.  Dette var min første tur til sjøs.

• Crew list
• Images (0)
• Documents (0)