Finn Krydsby
The information on registered seafarers is not in all cases complete. As new sources are studied, information on engagements and medals etc. will be added to some of the already registered seafarers.
Date of birth
Date of death
Gender
Nationality
NorwayBirthplace
County
Rank
Maritime inquiries 1940 - 1945
Other
- Participant in WW2
Finn Krydsby
Copyright: Leif Krydsby
Image 1 of 2
Krydsbys beretning basert på intervjuer av forfatter Lars Holskjær:
Finn Krydsby var 17 år gammel og fra Os utenfor Bergen, da han i 1939 dro ut som førstereisgutt. Han tok Bergensbåten Jupiter til Rotterdam og gikk ombord på Ronda. Da krigen brøt ut september 1939, skulle skipet dra til Kristiansand. Skipet skulle imidlertid aldri nå frem, og 13. september gikk skipet på miner.
"Jeg stod i oppvasken, og holdt på å gjøre rent panner og annet. Da smalt det i bunnen av skipet, tre ganger, og det ristet voldsomt. Vi ble forskrekket og lurte på hva var dette var. Ble vi beskutt? Jeg løp opp til min lugar og tittet ut ventilen, men kunne ikke se noe. Da jeg kom ut i gangen stod jeg i vann til over anklene. Sammen med flere andre gikk jeg opp leideren til dekk. Trygve [Hansen] var der og de som jobbet i maskinen hadde også kommet opp. Flere miner var detonert midtskips. Lastelukene over fjerde lasterom hadde blåst i været og skutesiden var revet opp. Det var ingen brann, og jeg så ingen som var skadet, men skipet begynte å synke under føttene på oss".
Videre forteller Krydsby: "Vi forsøkte å skjære livbåten løs, men det var nytteløst og kapteinen stoppet det. Vannet hadde begynt å skylle over Rondas dekk, og nå gikk det veldig fort. Hele havet kom over oss, og jeg ble dratt ned i dypet. Jeg følte meg hjelpeløs, men plutselig stoppet dragsuget. Ronda gikk i ballast, så det var mye luft i skroget, og skipet ble hengende noen sekunder. Jeg kavet for å komme til overflaten, og hadde så vidt pust til å komme opp. Skipets akterende hadde gått ned og dratt oss under. Nå reiste baugen seg truende over oss der vi lå i vannet. Vann fosset inn gjennom store hull i skutesiden og det kokte rundt skipet. Luften ble presset ut av skroget med skrekkelige hvin, og trykket rev løs lufterørene på dekk – de kom fykende gjennom luften. Da luften var sprengt ut sank skipet hurtig. [...]
Vi hadde ligget i vannet en times tid da tømmermannen ropte at han hadde funnet travaljebåten. Den lå med kjølen i været. Det virket umulig å få snudd båten, men tømmermannen var av typen som fant løsninger. Vi skjøv trelemmer under ripa, og fikk tak og veltet båten over".
Båten ble øst og de rodde rundt og plukket opp de som lå i vannet: "Vi ble etterhvert 17 personer ombord. Båten var beregnet for ti personer, så det var veldig trangt om plassen. Midt i båten måtte det øses, så der kunne ingen sitte. Etter at travaljebåten hadde vært i vannet en stund ekspanderte treverket igjen og båten ble tett. [...]
Annenstyrmannen krysset lasteluker i hverandre og laget en flåte. Tre mann holdt seg på flåten, som var bundet til travaljebåten med tau. Vi hadde ikke åregafler, og kunne ikke ro. Vi bare drev rundt.
Det var ettermiddag og noe sol, men utpå kvelden blåste det opp. Det ble det kjølig og sjøen ble grovere. Flåten ble slått i stykker og de tre havnet i sjøen. I travaljebåten ble det en heftig diskusjon. Flere mente det ikke var plass til å ta de tre ombord. Annenstyrmannen, Gustav Røsseland fra Bergen, tok kommandoen. Vi måtte forsøke å få de tre opp i båten. Vi dro førstemann opp, og fant en plass til ham. Vi halte nestemann om bord. Det gikk også. Nå var det bare én stakkar igjen i sjøen, men det kom fortsatt protester. Røsseland skar igjennom: «Her er det alle eller ingen!» Vi fikk sistemann ombord. Nå satt vi oppå hverandre, og ripa var nesten nedi vannet. Den høye sjøen begynte å slå inn i båten. Seks mann satte seg med ryggen mot bølgene, så vannet ikke skulle slå inn. Vi øste for livet.
For å holde varmen dunket vi hverandre i ryggen. Det holdt vi på med hele natten. Noen begynte å miste motet og nektet å øse. «Den som ikke tar sin tørn vil bli kastet over bord», ropte Røsseland. Neste dag så vi røyken fra en båt langt borte, men den forsvant. Vi fortsatte å dunke hverandre i ryggen for å holde varmen neste natt. Dag nummer tre kom og gikk. Det falt noen regndråper. Vi forsøkte å fange vannet med hendene for å få noe å
drikke, men det ble ikke stort".Rundt midnatt ble de overlevende oppdaget av et skip: "Det var en italiensk dampbåt, Providenza. Italienerne tok oss inn i salongen, og ga oss tepper. Vi hadde ikke fått noe å drikke på tre dager, og var veldig tørste. Det første jeg fikk var et beger konjakk. Vi fikk ligge på dørken i salongen. Jeg kom i samtale med kokken, som kunne litt norsk. Han fortalte at en av mannskapet hadde tatt seg en tur opp på dekk, og hørte fløyten i mørket. Italienerne tok oss inn til Vlissingen i Holland, hvor vi ble lagt inn på et hotell og fikk god pleie. Jeg måtte ha fire bad for å bli ren av oljen".
Krydsby overlevde forliset og fikk et langt liv etter krigen. Han sovnet inn hjemme på Os, 13. september 2013, 91 år gammel. Det var på dagen, 74 år etter Rondas forlis.
Sources
Privat arkiv avgitt til Arkivet freds- og menneskerettighetssenter
Finn Krydsbys beretning basert på flere telefonintervjuer av forfatter Lars Holskjær. Se "dokumenter" for hele beretningen.
Ministerialbok for Maria prestegjeld 1939-1963 (1301M7): https://www.digitalarkivet.no/view/327/pv00000001507958
