Karl Johan Løvik
The information on registered seafarers is not in all cases complete. As new sources are studied, information on engagements and medals etc. will be added to some of the already registered seafarers.
Date of birth
Parents
Gender
Nationality
NorwayBirthplace
Place of living
County
Enlistment district
Rank
Other
- Participant in WW1
- Participant in WW2
Karl Johan Løvik
Copyright: Norges Skibsførere, Annen utgave 1935-53
Image 1 of 2
Ex gratia - arkivet:
Registernummer under krigen: London 6575, NY 10012.
Gift med (jf. London-kort): Marie Løvik.
Reist hjem til Norge i august 1945 med DROTNINGSHOLM.
Utdrag fra Karl Johan Løvik sine erindringer/dagbøker.Sjølivet starter
Førstereisgutt på ”Brabloch” januar 1914Om morgenen 2. nyttårsdag skulle jeg reise til sjøs. Vi skulle gå til Grimstad med makrellskøyta ”Agder”, men vi kunne ikke få motoren i gang. Så kom onkel Nils roendes og så måtte vi gå i hans sjekte. Så var det å ro ut til innsiden av Dybesund og vifte med ei lykt og få båten til å slå ned farten og ta oss ombord, far, mor og jeg. Det gikk fint, skjønt det var mørkt
Vi kom nokså tidlig til Arendal og jeg fikk doktorattest for å kunne gå til sjøs for første gang.
Far hadde en fetter som het Jakobsen som hadde et privat hotel i byen. Vi tok inn der for natten.
Neste morgen gikk vi fra Arendal med Newcastlebåten. Far hadde snakket med en annen fetter, Mathias Dannevig, som også skulle over til Newcastle, om han ville se etter meg et lite grann. Det kom godt med, for der var så mange ombord at det var umulig å få køy på 3. plass som var mannskapslugarer helt forut. Så ordnet Mathias slik at jeg fikk en køy på 2. plass.
De som reiste til Brabloch den gangen, var styrmann Ånonsen fra Ågerøya, stuert Ingebretsen fra Landvig, Grimstads John Olsen og Hjalmar Terjesen fra Grimstad samt Egil Jonasen og Bjarne Olsen fra Mandal. Vi fikk uvær straks vi kom ut, og jeg var svært sjøsyk på turen over. To dager senere kom vi inn til Newcastle, og tidlig om morgenen kom vi inn på en kafe og skulle ha noe å spise. ham and eggs og brød og kaffe, og jeg synes det skulle være så godt med kaffe, men da jeg skulle smake på de, var den søt. De hadde hatt sukker i den. Newcastle var jo en storby for meg, og alle hadde det så travelt, og en svær hest kjørte tøyet vårt til jernbanestasjonen. Da vi var på stasjonen og hadde sjekket tøyet vårt, skulle stuerten og styrmannen av å ha seg en drink, og de ble så lenge at toget var gått før de kom tilbake. Det toget vi da fikk, var et lokaltog som stoppet på alle plasser. Vi skulle til Port Talbot i Bristolkanalen mellom Cardiff og Swansea. Vi hadde en fin tur over, og alt var interessant. Vi måtte også skifte tog en plass videre i England, og det var så overfylt at jeg og Bjarne ikke fikk sitte annet sted enn på gulvet i gangen i vogna. Men så kom en konduktør og tok oss inn i en annen vogn hvor der var plysjsofaer. Vi gikk forbi Port Talbot og kom til Swansea hvor vi måtte ta inn pået hotell for natten. Jeg og Sam Berge fra Grimstad måtte dele værelse og køy sammen. Jeg var så tørst at jeg da måtte drikke vann av vaskevannsmuggen, for der var ikke karaffel eller glasser.
Neste morgen gikk vi så til Port Talbot, hvor vi kom omkring kl 10. Fred fikk ordnet med tøyet og så ombord i Frynt? Brabloch som da lå og lastet kull for vestkysten av Syd-Amerika ved en av kullpirene. Det var onkel Kristian Nygård som var fører dengang, og sønnen Otto Nygård var 2den styrmann. Tante Anna og min kusine Jenny var også ombord, og jeg fikk en god mottagelse av dem.
Vi var fri første dagen for å gå iland og kjøpe madrasser og skaffetøy. Jeg var da akter og hevet penger, de første pengene jeg hevet til sjøs, en liten gullpenge. Om kvelden skulle vi forhale ut til bøyene og måtte først ned og hjelpe til å trimme kull, for hun hadde en del slagside.
Klokken elleve om kvelden begynte vi å forhale, og det meste gikk jo med gangspill og ingen taubåter, så klokka var fire neste morgen før vi var fast i bøyene.
Thomas, en finne og Gustav Gaupemyr fra Lillesandskanten var båtmenn i prammen. Da de skulle gjøre fast ei trosse forut, drev prammen fra dem. Thomas jumpet da på vannet med full oljeklær på og kom ombord i prammen og rodde tilbake til bøyen og fikk Gustav ombord.
Vi fikk så fri hele dagen, og Otto og jeg tok en tur langt oppå heiene utenfor byen hvor vi kunne se langt utover. I Port Talbot var jeg på teater for første gang.
Tante Anna og Jenny var ombord. Vi hadde adskillig forhalinger før vi var ferdig til å gå fra Port Talbort. Den dagen vi dro, måtte jeg opp kl 5 om morgenen og ro skipperen over til gaten og se på et par skuter. Vi gikk igjennom før vår tur kom. Det siste jeg så gjorde før prammen ble halt opp, var å sette Tante og Jenny iland.
Min første jobb til værs var sammen med Hjalmar da vi skulle binde fore røylen. Egil Johansen binte store røylen samtidig og var ferdig før oss. Hjalmar kommanderte og sa: Sett deg ned i perten [fottauet]og så og så, og jeg var litt redd for å falle ned og kunne ikke gjøre det så fort som han ville, så han brukte en forferdelig munn. Men vi ble da ferdig til slutt.
Det siste jeg la merke til på piren i Port Talbot var Tante og Jenny som sto og vinket. Skipperen vår sto på toppen av bestikken.
Kvelden før hadde resten av mannskapet kommet ombord. De fleste av dem var nokså bedugget og måtte hjelpes ombord og til køys. Så var vi ute og guttene skulle joines til de som kom ombord kvelden før. De var da så fulle at da de kom ut på dekket, visste de ikke hvor de var. Men der var mange gode sjøfolk, men stakkars Griffits, en neger fra Barbados, hadde aldri vært med en seilskute før. Han var fyrbøter og var nå mønstret på som fullbefaren matros. Han lærte aldri å styre, og vi måtte lære ham til å vaske seg. Han kom aldri opp i riggen og ble degradert til lettmatros. Han gikk bavian på styrmannens vakt så lenge han var ombord. Han var en av de som rømte da vi kom fram til Mexilones.
Vi hadde taubåt ut til Lundy Island hvor vi fikk satt alle seil.
Om kvelden hadde jeg min første vakt på bakken som utkikk. Straks vi kom ut, fikk vi motvind og hadde en hel måneded fra Port Talbot til Cape Finisterre, altså over Biskaya.
Jeg var endel sjøsyk de første 8 dager, men så var det over. En søndag formiddag vi holdt på å ta inn seil, røk det opp til en svær storm. Frivakten måtte purres, men det var heller litt seint. Da store mersseilet skulle tas, blåste det i stykker. Fokken blåste i stykker og fore mersseil samt store bramseil slo seg løs og gikk i stykker. I det at krysstompen ikke hadde braser akterover, var vinden så kraftig at berginerråen brakk på midten, og ble hengendes i seilet og slo fram og tilbake. Skuta kom så litt til vinden og skipperen tok en tauende på seg og gikk selv opp og fikk den på ?u nokke så vi kunne få støttet den opp akterover så den ikke skulle falle ned.
Etter at alt var gjort som gjøres kunne, var det mesanskjøt(en dram på manns) Jag drakk ikke så Edvard (en matros) fikk min. John Olsen og jeg fikk mye å gjøre forut og måtte bli der, for vi kunne ikke komme akterover, og alle de andre var på poopen. Hele dekket fra for til akter var under vann, og hun tok over til stadighet. Da vi kom sydenfor Funsterre, bedaget været seg, og vi fikk så fint vær.
En påskedag da vi skulle hale på veggen/riggen klokken åtte om morgenen, da det var alle manns tørn, brakk store øvre bramfallet, og den falt ned på undre bramrå og slo seg av på babord nokke. Så da vi kom nedover, hadde vi ikke store røyl og øvre bram på og på kryssen hadde vi ikke bergine og stomp, så vår seilføring så nokså rar ut.
Men vi fikk da etter en 14 dager fikset til en ny berginerå og en ny bramrå så vi igjen kunne få normal seilføring på skuta.Ned gjennom passatene hadde vi jo fint vær, og ni mann på dekk hadde vi vært til nå, men etter at vi kom inn i området med fint vær, blir vi bare 8 mann på vakt om natten da der ikke er noe å gjøre. Den som ikke har roret eller utkikk sov på en av lukene. En natt i fint vær etter at jeg hadde sovnet på lukene, kom Egil Johansen (fra Mandal) og purret meg og sa at jeg skulle opp å gjøre fast kryssrøylen. Det hadde han og Otto Nygård (2.styrmann) utfunnet seg immellom og så satt i scene. Jeg var jo søvnig og våknet så og si ikke før jeg var halveis oppe. Da forsto jeg at der var noe som ikke stemte, men ville ikke stoppe da og fortsatte opp. Da jeg var kommet opp på råen, begynte jeg å rope ned og holdt et forferdelig spetakkel, for nå var jeg der opp og klar så de kunne bare gi opp seilet. nedenfor torde de ikke rope, for da ville de vekke skipperen. Da jeg så fikk ideen at jeg skulle ned igejn, gikk jeg ikke lenger ned enn til et stag, så jeg kunne låre meg ned til stormasten og ikke komme ned kryssriggen. Jeg la meg så til ved pumpem, for å se hvordan allting gikk. Da jeg ikke kom ned av kryssriggen hvor de ventet meg, fikk 2.styrmann fatt i Egil og Gulliksen for å lete og da skulle jeg straffes. Jeg hadde hatt oljetrøya hengende på skoskaden så jeg hadde den over meg da de fant meg og trodde jeg sov. Egil var da gått på utkikk, og en annen tok hans plass i letingen. De fant meg og trodde jeg sov og skulle så gå etter vann og slå det over meg. men da de kom tilbake og slo to pøser vann over, var det bare oljetrøya som fikk det, jeg var da på bakken og talte med Egil.
En kveld jeg gikk forbi byssa, holdt Sam på å gjøre noe der. Jeg stoppet i døren og ertet ham hvorpå han slengte ei mugge med varmt vann over meg. Jeg ble da sint og løp bort til en pøs tjere og tok en drevdott og skulle slenge den på ham. Han hadde da stengt dørene så jeg måtte opp på taket og åpne skylightet. Han fikk så drevdotten i hodet og ble sint og kom ut døren. Da jeg kom ned fra taket, møttes vi og begynte å sloss i mørket. Griffits kom så og skulle skille oss, men da blir vi enige og gikk begge to på ham, som fikk en ordentlig omgang.
Sam hadde så rødbetesaft i teen min, men jeg lot meg ikke merke av det mens han så det. Neste morgen kunne ikke Sam finne klærne sine før han kom i byssa. Der lå de pent lagt sammen.
Stuerten hadde mange kjærester og visste ikke riktig hvem han skulle velge og fikk brever fra syv stykker som Sam og jeg visste om. Når stuerten hadde lest brevene, la han dem inn i bibelen, og der fant Sam og jeg dem og leste dem. Om stuerten kom, hadde vi den unnskyldning at det var noe vi ville ha rede på i bibelen, som vi hadde diskutert. Men heldigvis kom aldrig stuerten over oss.
En gang var der forsvunnet rosiner i proviantrommet, en liten kasse, og den skulle finnes igjen.
Det var bare Karl Grell, Sam og jeg som hadde vært akter og tørket opp vann når der var uvær, så en av oss måtte det være. Hvis vi ikke tilsto, skulle vi lukkes inne uten mat. Sam og Karl Grell tilsto at de hadde tatt rosinene, og de fant omtrent halvdelen igjen under de respektive køyer.Vi kom så utenfor Bahia [kan være Bahia de Rio de Oro, utenfor Vest Sahara] hvor skipperen fisket villing på dyploddet. Etter at vi hadde vært i sjøen i 1 ½ måned, fikk vi harpunert en springer som vi laget kjøttkaker av. John Olsen spiste 16 stykker til frokost. Han jumpet så opp i køya si og skulle ta en røyk da han besvimte og fikk krampe. Vi måtte få ham ut på nr 1 luka hvor vi ga han en kork i munnen. Han lå der hele formiddagen, men var bra igjen neste dag og ville ikke ha mere springer-mat.
Senere fisket vi albatrosser, mallelukker, skomakere og kapduer og laget pannekaker og spiste fugl.Rundt Hornet hadde vi mye uvær.
En gang klokken syv om kvelden da det var alle manns tørn, skulle jeg opp og hente ned fagngila-fallet, som var fastgjort på le side over fokkeråen, var der is i riggen. Da jeg kom opp på fokkeråen og skulle ut på den for å få tak i fallet, gled jeg på råen og slurte ned etter bardunene helt ned til over rekka hvor jeg ble hengende i det ene kneet over en verling. Det var så mørkt at de på dekket ikke merket det, og jeg begynte å gå oppover igjen. Jeg fikk fatt i fallet og halt det over og ned og kom så ned selv. Neste dag fikk jeg kjeft av skipperen, fordi jeg hadde falt ned.
Rundt Hornet kom vi sammen med ”Jeanne de Arch” og ”Corralen” og også flere andre skuter.
Det tok oss tre uker å komme rundt, og vi så Hornet tre ganger.
Da vi var kommet rundt, fikk vi fint vær, og lengre opp kysten var det vindstille. Vi så ”Juan Fernandes” i to dager. Det var da overskyet og mye vind.En morgen kom vi så inn til Mexilones [nord for byen Antofagasta nord i Chile] sammen med ”Jutepolis” Vi fortøyde med å droppe begge ankerne inn mot land, og så fikk vi et anker fra land til å sette ut akter, da sjøbrisen ikke var så frisk. Vi begynte så å losse med mannskapet, og jeg ble vaktmann. Da måtte jeg hente veieren om morgenen og sette ham iland om kvelden. Senere ble Karl Grell vaktmann, og jeg satt i vinsjen og delvis nede i lasterommet for å hukke av kroken. På slutten satt jeg bare i vinsjen da jeg var den beste til å kjøre den.
Det tok oss 33 dager å losse 3.300 tonn kull, og før vi losste ut de siste, måtte vi gjøre rent midtskips og ta inn 450 tonn salpeter som stivning.Etter første utbetalingsdag rømte Griffits, Hollenderen, Dansken og Yankyen.
Vi hadde så en 3-4 mann ombord som arbeidet, men tilslutt ble det mønstret en franskmann, 3n finne og en svenske.
Det tok oss noen dager å feie og gjøre rent hvorpå vi så begynte å laste salpeter med et par stevedorer/stewarder fra land til å bære sammen med vårt mannskap. Jeg var fremdeles i vinsjen. Av og til rodde jeg så skipperen i land og lå og ventet på ham der i prammen.
Jeg var ikke i land mer enn en gang så lenge vi lå der, for der var bare sand å gå i og ingenting mere å se, enn det vi kunne se fra skipet.
Hver søndag hadde vi rengjøring på donkeykjelen, og det var min jobb. Vi begynte om morgenen klokken seks og var som regel ferdig med det og vann påfylt til klokken ett. For den jobben hadde jeg 5 peso = kr 4,-, hvilket var god betaling for meg som bare hadde 16 kroner i måneden.
Da kullet var utlosset, hadde vi en resteman? i siste kurven med flagget. Og så sang han shanty, og dram ble utdelt. Om søndagskveldene var det min jobb å ro rundt på andre skuter og hente folk. Og mange kunne da være nokså fulle, og vi måtte bære dem både ned i og opp av båten.
En søndag gikk tømmermannen og 1.styrmannen iland, og da jeg kom inn og skulle hente dem om kvelden, kom tømmermannen ned og sa at de ikke ble med ombord den kvelden, for de skulle ned til Antofagasta. Han kom ombord mandags morgen, men ikke styrmannen. Skipperen satte jeg så i land klokken ti om formiddagen, og han ba meg vente. Rett før tolv kom så styrmannen. Han var i hvit trøye og nokså full av hestelort og følte ikke godt, for han kastet opp over akterenden av prammen. Hva som hadde hent, ble fortalt senere. Han hadde blitt igjen og kastet en ?plio? av hesten og ridd inn til byen. Der hadde han så blitt anholdt av to policer som satt et tau på hvert håndledd, og så måtte han løpe mellom hestene inne i byen. Der ble han satt i arresten og morgenen etter måtte han gjøre rent i hestestallen. Skipperen løste ham ut. Det var meningen at han skulle ha hatt 1 års straffarbeide i Antofagosta, men han slapp med 35 pesos.
Edvard var full en kveld og veddet med oss på at han kunne gå rundt på hendene på dekket. Vi ba ham la være, men han gjorde det likevel, falt og slo seg. Etterpå skjelte han oss ut for det vi ikke hadde stoppet ham fra å gjøre det.
Thomas skulle i land en dag, men hadde ikke ren skjorte. Han vasket så en og vridde den opp og tok den på våt. Neste dag hadde han sting og vondt i ryggen.
Da vi så var ferdig lastet, hadde vi opp korset, to røde og to hvite lanterner og sang ut tre hurra for hver av skutene på havnen, som igjen svarte tre hurra for ”the Homeward bounder”.
Neste dag lettet vi så anker. Vi måtte først hive opp det vi hadde fra land på en lekter.
Før vi reiste, hørte vi at der var krig i Europa, og der var flere tyske fartøyer som kom inn og la opp, uten å losse noe.Vi gikk så fra Mexilones til Falmouth[Cornwall England] for ordre. Vi hadde en reise med mye fint vær og var flere ganger opp i 14 mils fart.
En søndags morgen i Sydostpassatene jeg var opp for å nebbe gordinger, så jeg ei skute rett forut, og klokken tre om ettermiddagen hadde vi halt den igjen og seilte side om side. Skuta viste seg å være ”Mallorca” av Drammen. Skipperen sto forut på bakken og vår skipper på poopen og ropte over om de hadde hørt noe om krigen i Europa. Han svarte: ”Er der krig i Europa?” Vi var da langt ut i oktober. Vi hadde følge helt til vi komm i Stillebeltet. Vi traff så senere på en engelsk steambåt, og fikk vite av skipperen der at Norge ikke var med i krigen.
En natt begynte det å svartne svært til forut og om styrbord. Vi lårte så ned røylene og ga opp bramseilene. Da der allerede var gått opp et par mann på kryssen og flere på storen,[stormasten?]
sa jeg til 2.styrmannen at jeg går opp på foren og begynner. Jeg gjorde så fast, men det var alt begynt å regne. Så da jeg kom ned til undre bramseil, ble det for tungt for en mann alene. Jeg ropte ned til dekket for å få hjelp, men ingen hørte meg. Men da jeg kom ned i Merset, hørte Thomas meg og kom. Jeg var da gjennomvåt og hadde vært i riggen i to timer. Da jeg kom ned, gikk jeg like til rors, men ble av skipperen jagd inn for å skifte klær.
Vi hadde ikke mye vann ombord for så lange turer, fikk bare en pøs i hver ruff til dagen, og skulle vi så vaske, måtte vi samle vann selv når det regnet. En flaske parafin fikk vi til hver ruff, og det skulle vare for en uke. Om nettene måtte vi ikke brenne lampene mere enn en halv time ved inn og uttørning og så om kvelden hvis det ble tidlig mørkt.
Der var 9 mann i hver ruff under bakken. Skaffetøy og køyklær måtte vi holde oss selv med, og hver lørdag fikk vi en viss vekt med smør, sukker og melk. De var på gamle preservabokser.(november 1914):
Til Falmouth kom vi inn etter 90 dager i sjøen (turen ut tok 124 dager). Der kom en bombåt, og vi fikk lov til å handle for 6 shilling pr. mann av forskjellig ting som sigaretter, tobakk og annet godt. Der var da lagt ut miner i kanalen, og vi skulle ha taubåt gjennom, men kunne ikke få. Etter 6 dager seilte vi derfra til Danmark, men fikk motvind med en gang vi kom ut og lå og bautet i fem dager. En natt vi gikk baut var det stille og fint. En tråler kom langs siden og ropte at de hadde iaktatt nå i fem dager, og hvis vi ikke gikk inn og ankret, ville vi bli tatt for spion og skutt. Vi skulle så inn til Sandown på Isle of Wight og ankret der. Vi satte ut jiggen, og fire av oss rodde skipperen i land ved piren. Vi ventet der hele dagen, og det var fint vær, men vi fikk ikke lov til å gå lenger enn rundt på piren. Om kvelden kom skipperen om ombord og sa at vil skulle gå tilbake ut kanalen og så opp nordenom Skottland og komme inn Nordsjøen den veien.
Den kvelden gikk vi alle sammen akter og protesterte. Neste dag kom der ordre om at vi skulle være klar til å lette, og dagen etter gikk vi med los ombord og god vind gjennom Den Engelske kanal. To dager senere ankret vi opp på Dauns red hvor så skipperen igjen gikk i land for å få taubåt. Det varte fem dager før vi fikk en hollandsk taubåt som skulle taue oss opp til Yarmouth[nord for Norwich]. Men før vi kom så langt, blåste det så hardt at taubåten ble liggende akterut og måtte la gå sleperen. det var så et svært arbeide å få den halt inn. Vi hadde bare på store stompene [av seila], og fore stompene blåste i stykker til lovart, så det var bare halve fore stomp vi hadde, men vi likevel gjorde vi 10 mils fart.
En morgen over Hovns revet hadde jeg nettopp avløst ved roret kl 0530 for at alle kunne få kaffe og være klar til arbeide klokka seks. En svær sjø kom da opp aktenfra og jeg hørte duren av den og snudde meg og så i mørket hvite topper komme høyt over poopen. Jeg så også at skipperen i det samme åpnet døra i akterkant av bestikken og i det samme slo sjøen mot runningene/renninger så spruten sto helt opp i merset. Skipperen som da sto i døra ble ganske gjennombløt. Sjøen fylte så inn på begge sider like forenom poopen og fortsatte å fylle inn like forut til bakken så skuta ble liggende ganske still under tyngden av vannet. etter en stund begynte den å legge seg over til babord så jeg trodde den ikke ville ha rettet seg opp igjen. Den kom igjen på rett kjøl, men mye av det som var på dekket var da slått løs pg lå og svalket??
Da vi rundet Fredrikshavn, var det fint vær, og der møtte vi ”Lousing” for utgående. Vi seilte så like til Helsingør hvor vi kom samme natt og ankret. Fikk så taubåt og ble tauet mot Nakskov hvor vi skulle losse. Men vi kom ikke lenger enn midt i Lillebeltet[Storebeltet?] hvor vi gikk på grunn da vi stakk for dypt. Vi måtte begynne å losse over i lektere med det mannskapet som ikke mønstret av, og etter noe dager kom vi lenger inn, men gikk igjen på grunn og holdt på slik til juleaften da vi lå på grunn ca en times kjøring med motorbåt fra byen. Juleaften sto vi på grunn midt i løpet opp til Naksjkov. Vi hadde da en bondegård på hver side av oss så vi hørte kuene raute. Det var jo riktig landlig.Første juledag gikk jeg og Karl Grel iland. Vi visste at vi ikke kunne komme ombord samme kveld, men vi hadde ikke vært i land på nesten et år og var jo fri 2.juledag. Så vi tok inn på sjømannshjemmet for natten. Der var kalt og snø og is overalt. Neste dag gikk vi ombord igjen med samme motorbåt som var leid av skipet. Nyttårsaften hadde vi losset så mye at vi kunne komme inn langs kaia. Det var søndag og vi hadde da stor flagging. Det var det største skipet som hadde vært langs kai i Nakskov, som jo ikke var noen stor by..
Om søndagen var der en masse av byens befolkning ombord for å se på skipet. Det var en tøværsdag, så om kvelden var hele dekket fullt av søle. Den kvelden gikk jeg i land med styrmannen og en matros. Vi gikk så ned på en kafe hvor de ville ha noe å drikke. De forlangte en ½ flaske ?conge? og ville ta den med ut hvilket ikke var lov. Styrmannen ba matrosen stappe flasken i lomma, og vi to gikk ut, mens styrmannen skulle snakke med verten. vi kunne se dem gjennom vinduet. Tilslutt gikk matrosen inn igjen og bort til bordet og satte flasken for munnen og tømte den i et drag, hvorpå de begge kom ut. Matrosen svettet noe rent forferdelig og kunne ikke snakke. Så skulle vi gå på en plass som de visste om og hvor der skulle være moro. Det var til ei dame som het Anna Koben. Da vi kom opp der, kom Thomas ut og hadde visst vært til køys med frakken på, for han var full av fjær. Karl Grel var der og hadde en pen liten dame med seg. Straks etter vi kom, måtte matrosen ut og kaste opp og begynte så å bli full. Så jeg tok ham med og støttet ham ombord og fikk ham til køys.
Avmønstret ”Brabloch” i Danmark februar 1915.
Da vi var utlosset og hadde satt inn barlast, gikk vi fra Nakskov bestemt for Lillesand med Sveftos største taubåt, ”Viking”. Da vi kom til Fredrikshavn, måtte vi ankre opp, for Viking hadde fått en berging. Vi ventet så i tre dager. Da kom den tilbake, og det tok bare 9 timer over til Lillesand. Her ble vi alle sammen sagt opp samme kveld.
Dette var i februar 1915. Günther Hansen og Karleb Karlsen gikk på styrmannsskolen i Lillesand.
Neste dag kom far og mor med skøyta ”Agder” for å hente meg hjem. Jeg hadde da 123 kroner i avmønstring, hadde hatt 25 kroner måneden i 6 måneder. Hadde dresset meg fullstendig opp i Danmark og hadde med presanger til alle. Kom så hjem til Homborsund samme kveld.
Jeg var hjemme til mars da jeg fikk bud om å komme til Grimstad og mønstre [på ”Brabloch”]. Jeg gikk med ”Alfen” og tok landeveien hjem igjen samme kveld. Fra Moland til Tjore fikk jeg kjøre med en fra Tjore som hadde seilt sammen med Bestefar i Krogviga. Jeg kom hjem omkring klokka ti om kvelden. Der var mye snø, så det var tungt å gå.
Påmønstret ”Brabloch” for andre gang mars 1915.
I slutten av mars fulgte far og mor meg til Kristiansand, og de var der om søndagen sammen med Karen og Ole Stølen. Om søndagskvelden rodde far meg ombord, og de gikk tilbake på hotellet. Om mandagen rodde jeg i land skipperen og sa da farvell til far og mor.
Første april gikk vi så fra Kristiansand bestemt for Dalhousie i Canada. Vi hadde tålig bra vær over, ble praiet av en engelsk patruljebåt, men ble ikke tatt inn for kontroll.
På Newfoundlandbankene passerte vi mye is, kom oss inn i St. Lawerence og opp til Dalhousie og brukte 6 uker på turen. Vi losste så barlasten der bare ved å dumpe den på sjøen. Vi hadde så taubåt opp til en liten plass som het Richiquche hvor vi lastet for Buenos Aires. Jeg hadde da en fin jobb, for vi hadde fått motorbåt, og jeg kjørte den. I Richiquche var vi jo også med ”Ringhorn”, men jeg kjente meg ikke igjen. Vi spurte derover etter aviser fra den tid Lusitania ble torpedert, men kunne ingen få.
Vi lastet fullt med trelast bare med en gjeng og ingen overtid eller søndagsarbeid. Vi hadde en rå svingt ut og brukte flyvehjul til lastingen. Da vi tok på dekkslasten, hadde vi alle sjauerne og mannskapet til å løpe fra den ene siden til den andre for å se om skuta var stiv.
Tre mann rømte fra oss i Richiquche. en svenske, en hollender og tyskeren Karl Grel. Han var donkeymann, så da han var gått, overtok jeg jeg jobben. Jeg var før lettmatros med
kr 55 pr. måned, men fikk som matros/donkeymann kr 75,- pr måned.
Kommen ned mot Bahia, fikk vi en pumpesjø. Jeg sto da til rors og så en sky komme opp i horisonten. Hele mannskapet var da inne til kaffe. Jeg varskodde ned gjennom koppen at der kom visstnok ei byge. alle mann ble kalt på dekk for å ta inn seil, og før 20 minutter var gått, hadde vi byga over oss. Vi squarete [square the yards= brase rærne firkant], og fikk skuta ?unor?, men den la seg flere ganger med rakka under vann. Stormen ga seg straks, men vi hadde føling med pumpesjøen og motvind i tre dager. Etter 74 dager kom vi til mundingen av La Plata. Samme natt vi seilte inn til Buenos Aires, gikk vi på grunn på Engelske banken og måtte gjøre alle slags triks med rærne for å få bakket skuta av. Det gikk etter to timer og vi kom inn på reden utenfor Buenos Aires samme morgen. Her var der mange skuter, blant dem 4 masteren ”General Gordon” På reden måtte vi rygge med alle tre toppstengene og røylene og bramrene. Andre dagen etter at vi kom på reden, gikk vi inn langs kaia hvor vi måtte fortøye selv. Den første jeg møtte på kaia var en de kalte for Danske Pedersen. Han hadde et boardinghouse og fortalte meg at hvis jeg mønstret av, kunne jeg være sikker på å få jobb som matros på ei annen skute. Siden vi var nye på havna, kom hva de kalte Beach?komkerne? og spurte etter mat. De hadde gjerne med seg en preservaboks med seilgarn i. De kastet boksen bundet til garnet ombord og slakket den andre enden. Når de så fikk noe, slakket man pøsen ned fra skipet, og han halte til seg i den andre enden av seilgarnet. De arbeidet av og til med lossing og rigging av skuter, men det de tjente, drakk de opp.
Der var en de kalte Bomsen, men hans navn var Tellefsen fra Grimstad. Han var en bekjent størrelse der i 1915. Han sov en søndag formiddag på skipskisten min.
Buenos Aires var en av de største og mest beryktede sjøfartsbyer, der man kunne se og ha all slags forlystelser. Stuerten ble full første kvelden og kom rundt og ba oss til bryllups. Tømmermannen ble på en kant og ba om avmønstring. Han ville ha flere penger til brennevin, og det kunne han ikke få. Jeg kom til å si da han beklaget seg, at du har nok nå.. Da ble han sint og sa at det skulle han passe selv, og det var ikke for guttunger og snakke tilrette voksne folk.
I Buenos Aires traff jeg første gang pastor Nilsen. Om søndagene tok han oss på turer for ”de som ville”. En gang var vi på besøk i Dyrehagen, og en annen gang var vi på den berømte kirkegården, Riguletta.
Vi lå i Buenos Aires i 33 dager. Jeg gikk der på kino så ofte jeg hadde anledning, og jeg gikk ofte alene, for jeg drakk ikke noe som var sterkere enn kaffe og røkte ikke.
Thomas, finnen, mønstret av her og likeså en svenske som hadde vært seilsyer/seilmaker. Da vi var ferdig med å losse, gikk vi med taubåt opp til byen Rosario hvor vi kom tre dager senere.
Vi losset ballasten på reden og fikk stivning, hvoretter vi gikk inn til kaia og begynte og laste mais. Der var streik, så det gikk nokså sent med lastingen. Etter 14 dager var vi lastet. Jeg var iland med motorbåten hver dag. Engang var vi å bestilte tre griser, en stor svart en og to små hvite.
Vi rigget så klar for å gå til sjøs. Flere hadde vært mere eller mindre syke i Rosario. Vi hadde taubåt til Buenos Aires reden, hvorfra vi seilte, men vi måtte ankre flere ganger før vi passerte Montevideo. Etter at vi kom ut, ble Peder Eliassen, en nordlending, syk. Det var tyfus. Han var en stor, sterk kar, og han ble så tynn at han var nesten ikke til å kjenne igjen. Da han etter 3 uker begynte å komme opp av køya, måtte han gå med krykker. Ikke før var han blitt frisk, da en danske som het Loyd Nilsen ble syk. Han var rett som det var utenfor seg og måtte passes på.
Da vi kom nordover, begynte vi å få uvær og overvann til stadighet og med mye setting av seil og gjøre fast seil. Kalt var det også. Vi hadde fyr på kaminen og 2 tommer vann på dørken (dekket). Etter en stund hadde vi ikke flere tørre klær å ta på oss, så når vi kom inn fra vakt, tok vi av oss de våte klærne og la dem opp på madrassen og et teppe over, og så lå vi på det når vi hadde hvilende vakt. Når vi igjen skulle ut på vakt, tok vi av oss de tørre klærne og på oss de våte som nå var varme. For med en gang vi kom ut, var vi igjen våte av overvannet.
Juleaften var også oppe der nord, og da hadde vi slaktet en av grisene. Nyttårsaften hadde vi uvær, og da hadde vi den andre grisen [til middag].
I slutten av januar 1916 var vi nordenom Skottland og møtte der en patruljebåt og fikk prisemannskap og måtte gå inn til Lerwick på Shetland for kontroll. Vi lå der i 8 dager og hadde et stormende vær. Matros Loyd Nilsen kom i land på hospitalet med det samme vi kom inn og døde to dager senere.
En natt ble vi purret ut klokken fire da skipet drev for ankerne. Alle mann ble beordret på poopen unntagen jeg som måtte gå å fyre donkeyen, klar til å hive anker i tilfelle det skulle bli nødvendig. Vi hadde en svær engelsk ”monovor? like aktenfor som vi holdt på å drive inn på. Neste dag lettet vi og fikk to trawlere langs siden og forhalte lenger opp der vi ankret. Trawlerne ble langs siden på oss til vi var klar til å seile..
Vi gikk derfra i begynnelsen av februar og fikk motvind og uvær med en gang vi kom ut. Vi så Norskekysten flere ganger og likeså Færøyene og Island. Tilslutt hadde vi drevet opp til like utenfor Trondhjem. Da begynte vinden å rumme til, og en natt var vi utenfor Jæren. Det blåste friskt, og vi hadde motsjø, men måtte fire bramseilene for å klare land. Neste morgen var det meningen at vi skulle ankre ved Skagen, og vi hadde rigget opp 4 skårne taljer på stompen og merseskjøt getaugene. Vi tok vann over bakken og den slo helt akter mot poopen. Det var også svært kaldt. Da vi kom ned mot Fredrikshavn, blåste det så at det var umulig å ankre opp.
Vi fortsatte til Helsingør hvor vi ankret samme kveld. Neste dag fikk vi to taubåter som tok oss til Korsør, der vi skulle losse endel av lasten. Styrmannen som var Mathias Holst i fra Grimstad, reiste hjem herfra på en liten ferie. Annenstyrmannen var nordlending, og han fikk brev om at han var blitt far til trillinger. Det likte han ikke, for han var forlovet med en annen pike. Så han måtte hjem og ordne opp i sakene. Han drakk svært og hadde dilla et par ganger.
Da vi var ferdig losset i Korsør, fikk vi taubåter og gikk til Kolding med resten av lasten. Tanta Anna og Jenny var da med. Vi var framme en ettermiddag og fortøyde.
Vi lå så å losset i Kolding i omkring 14 dager da vi ble avmønstret
og nytt mannskap kom ombord. Vi gikk fra Kolding om kvelden; annenstyrmannen, tømmermannen, seilmakeren Hjalmar Terjesen, nordlendingen og jeg. Kom til Fredrikshavn om morgenen og gikk der ombord i D/S ”Jylland” for å gå til Kristiansand hvor vi kom samme kveld, og der skiltes vi.
Jeg tok inn på Smelys hotell for natten. Om morgenen da jeg spiste frokost, møtte jeg fru Sofie Johannesen og Thora Hove. Jeg gikk så ombord i ”Alfen”, og da vi kom til brygga i Homborsund, var mor der for å gå til Grimstad, men hun ville ikke gå da jeg kom.
Kokk på Sildefiske mars 1916:
Samme kveld ringte far opp fra Egersund, for å få folk til skøyta ”Agder”. Han og Nils Dannevig var kommet inn der for å få parafin til å gå hjem med. De hadde tauet endel snorpenotsbåter opp til Haugesund og var på hjemveien. Fisket der var i full gang, og de kjøpte garn og styrte seg ut for å fiske med bundset. Etter at mor hadde snakket med far, tok jeg telefonen og sa da at jeg var villig til å være med å fiske der, hvois de ikke kunne få folk. Far sa da at du må huske på at du er bare en guttunge, og at det er hardt arbeide her. Jeg sa det var allright.
Helga Tønnesen fra Ågerøy, som da tjente hos Paul Dannevig, var rundt for å høre om noen ville gå på sildefiske, men der var ingen andre enn Jens Kjærviga som vill gå. Så det ble han og meg, og vi reiste neste morgen og kom til Egersund to dager senere. Dette var i begynnelsen av mars 1916.
Det første jeg måtte gjøre da jeg kom ombord, var å lage middag til dem. De skulle gjøre noe med motoren og hadde ikke tid til å gå iland å spise og heller ikke tid til å vise meg hvor tingene var. Jeg skulle steke kjøttkaker. Jeg kunne ikke finne salt, så jeg måtte gå å ta noe grovt salt fra noen sildetønner for å få saltet både poteter og kjøttkaker.. Men jeg fikk da ferdig middagen, og neste morgen klokken fem gikk vi ut.
Jens Kjerviga og jeg hadde rom og seng sammen i land. Far og Nils sov ombord i køyene.
Vi satt garna på en ca 20 favner vann og gikk fra det ene sett til det andre og trakk hele dagen. Vi hadde såvidt tid til å få oss en kopp kaffe og et stykke brød en gang på dagen. Der var kaldt og mye snå, men fint vær så fisket gikk godt, og vi hadde 70-100 kasser pr. dag. Prisen var god, fra 28 til 32 kroner pr kasse. Senere fikk vi litt urein, og prisen gikk ned til 13 kroner kassa. Når vi kom inn med fisken, gikk vi gjerne opp og spiste middag først, som alltid bestod av kjøttkaker. Det var det eneste de på restauranten hadde tid til å lage når det ikke skulle ta så langt tid å servere. Når vi var ferdig med middagen, var gjerne fisken solgt til en eller annen oppkjøper. Så måtte vi losse fisken selv, og klokken kunne være ett og to om natta før vi var ferdig. Så var det litt søv og så ut igjen klokka fem om morgenen. Om søndagene lå vi inne, og da tørket vi også garn. Da var det far som laget middag, og da skjenket han en dram.
Da jeg hadde vært med i 10 dager, ble jeg syk. Jeg hadde fått influensa og måtte gå hjem, men jeg hadde tjent 1003 kroner og var igrunnen vel fornøyd.
”Agder” kom hjem med de andre ei uke senere, for fisket var da slutt der borte.
De hadde en dag fått hundre kasser nede ved Rekefjord der de hadde fortsatt etterpå. Brutto hadde skøyta fisket for 20 000 kroner.
Etter at jeg kom hjem, fisket jeg torsk og hadde en del hummerteiner. De forsøkte også å fiske sild hjemme med skøyta, men de fikk ikke noe og sluttet. Jeg var i Grimstad flere ganger for Otto Nygård var hjemme og likeså mange andre kamerater, Voksholt, Leland, Harald Kristiansen og Trygve Grøm med flere.
Første april fulgte Otto og jeg tante Anna til Kristiansand der hun gikk ombord i Danskelinjens ”United States” for å reise til New York til Brabloch og Onkel.
S/S ”Tinto”
Midt i april 1916 reiste jeg så til Arendal fra Grimstad med S/S ”Kristiansand” og tok hyre med S/S ”Tinto”.
Jeg hyrte meg hos hyrebasen Christensen. Far og Nils var samme dag reist med en skrapejernslast til Arendal, og jeg måtte ut og gi beskjed til dem. Jeg gikk så hjem med ”Trafikk” om ettermiddagen sammen med Otto som hadde hyrt seg som 2. styrmann med S/S”Falkland” mens Trygve Grøm skulle være 2.styrmann med ”Tinto”.
Kom hjem til Homborsund samme kvelden og hadde gått landeveien fra Grimstad. Sa til mor at jeg skulle reise neste dag og så var det å få klærne istand og sekken pakket. Utover natten kom far hjem, og neste dag fulgte far og mor meg med ”Alfen” til Arendal hvor jeg måtte se å få pass. Vi sov på Andersens hotell om natta. Neste morgen klokken fire måtte vi gå ned til brygga da Besheim som jeg skulle reise med, lå der. Jeg fikk der følge med Otto, Trygve og også med ham som hadde vært stuert med Brabloch, John Ingbregtsen. Over Nordsjøen hadde vi fin reise, men ingen oppvarting. Maten ble satt på et bord forut sammen med emaljerte pletter, kruser og kniver, og så fikk vi forsyne oss selv. der var ingen border, så vi måtte sitte på benker og hadde maten vår i fanget
April 1916: Der var masse folk ombord, så der var ingen køyer, og vi måtte ligge på halm på mellomdekket uten sengetepper eller andre køyklær.
Vi kom så en morgen inn til Newcastle, og det var krigstid så ingen av passasjerne hadde lov til å være på dekk. Alle ventiler måtte lukkes igjen, og man fikk lov til å komme opp før skipet var i havn. Så var det å kjøre og gå fra den ene plasen til den andre og få passene iorden. Vi ble så sent til South Shields hvor båten lå i dokk, og vi kunne ikke komme ombord. Vi ble så innlosjert på sjømannshjemmet og hos Sand som var en slags shippingmaster der.
Vi hadde ikke lov til å være ute etter klokken 9 om kvelden, og hvis vi gikk for å kjøpe et glass øl, måtte hver betale for seg.
Vi ble da endelig ferdig, fikk proviant og kull og kom oss ut fra South Shields. Ombord ble jeg satt til vaktmann og ble så lenge jeg var ombord bare kalt vaktmann. Jeg var her sammen med Thorstein Sørvik og Karl og Einar Buene som var matroser. Mads Lund fra Borøya, var skipper, og hans svoger var styrmann. Vi fikk ordre om å gå fra Newcastle til Methil opp i Skottland ved Firth of Forth. Vi kom inn der omkvelden under Isle of May. Her fikk vi spørsmål om hvem som hadde gitt oss lov til å gå inn på sydsiden av øya. Kaptein Lund sa han hadde ikke hørt at der var noe i veien for det. Det ble da fortalt oss at der var fullt av miner, og at vi hadde gått rett gjennom minebeltet. Vi fikk så ordre om å gå ut igjen andre veien og ligge utenfor om natten og så komme inn neste morgen hvis vi da ikke var skutt i senk av en undervannsbåt. Alt gikk dog godt og neste morgen kom vi inn og ankret og fikk ordre om å gå og ankre på Lith reden hvor vi lå i pasken 1916.
Jeg var fremdeles vaktmann og måtte se etter signaler fra kontrollfartøyet, for hvis det heiste opp grønn lanterne, måtte jeg heise opp ankerlanternene. Det hendte bare en natt.
En stor del av den engelske flåte var der på den tid. Kaptein Lund måtte betale £3, sh10 i mulkt fordi han hadde gått inn på feil side av øya og rett gjennom minebeltet.
Vi fikk så en dag ordre om å gå inn til Methil og laste kull. Vi fikk der ikke lov til å gå i land unntatt på kaia, og det var black out og ikke noe arbeide om natta.
Det tok oss 8 dager å laste der, og vi gikk så ut med forseglet ordre som viste seg å være Århus, Danmark hvor vi kom inn etter 4 dager.
I Århus lå vi og losset i fire dager og bare om dagen og ingen overtid. Fra Århus gikk vi til Gøteborg for å laste props til England. Da vi kom dit forlangte vi kr 100,- i ekstra lønn for tur til England over Nordsjøen hvilket rederiet ikke ville gi oss og ordret nytt mannskap fra Oslo.
Jeg hadde da ikke stort til gode, for jeg hadde bare 90 kroner måneden og derav 60 kroner i trekk
Jeg hadde jo også tatt opp ca kr 25 for å kjøpe for og hadde bare vært påmønstret i en måned, så jeg hadde ikke mere enn 4,5 kroner i avmønstring, og så hadde jeg 4,5 kroner i overtid. Det var så mye at jeg fikk sent tøyet mitt hjem til Arendal hvor jeg skulle pakke det opp selv. Jeg skulle så få låne 20 kroner av Trygve Grøm, men måtte vente til kvelden før jeg fikk dem, så jeg kunne ikke reise før neste dag. Jeg gikk så fra Gøteborg med tog klokken fire om morgenen 18. mai og kom til Oslo kl 12 middag samme dag. Togbilletten kostet kr12,50, og båt fra Kristiania til Grimstad kostet kr 9,50, såm jeg hadde ikke noe igjen til mat og hadde heller ikke ingen mat med meg. Ytterfrakke og kalosjer hadde jeg på meg for at det ikke skulle bli for mye å betale i frakt på jernbanen fra Gøteborg til Kristiania. Jeg gikk så her [i Oslo] hele dagen uten mat, og om kvelden gikk jeg ombord i Kystruta og sov på isboksen om natten da jeg ikke hadde penger til køy. Jeg gikk så også hele neste dag uten mat. I Arendal fikk jeg tak i tøyet mitt og kom så til Grimstad og kom så til Grimstad samme kveld 19. mai 1916. Der gikk jeg opp til tante Sabine som tjente hos Nygårds mens Tante var ute. Jenny var også hjemme. Der fikk jeg beskjed om å gå å vaske meg før jeg fikk noe å spise. Da jeg hadde gjort det, spiste jeg opp et helt brød. Jeg gikk så opp til Karen Stølen som sto hos Føreid og fikk kjøpt en ren kneip. Da møtte jeg Amanda Kjekstad og Anne Havnevåg og var sammen med dem til kl 1230. Da jeg så kom og skulle inn, hadde alle lagt seg, og tante Sabine hadde reist til Vik. Jeg ringte så på hoveddøren, men ingen svarte. Gikk så på bakdøren og ringte, men ingen svarte der heller. Tilslutt satt jeg meg i tarappen i bakgangen, og der sovnet jeg like på siden av døren, for hvis noen kom og skulle der, kunne jeg våkne. Ingen kom desverre, og jeg våknet klokken fem om morgenen og frøs dom en skredder. Jeg gikk så til hoveddøren, og da kom Jenny og lukket meg inn. Jeg gikk til køys og sov så lenge at det var såvidt at jeg rakk båten til Homborsund.
Da jeg kom hjem, var ikke mor svært blid for at jeg kom og heller ikke far. Jeg hadde jo bare vært ute i en måned.
Jeg fikk så penger ut av banken og betalte mor til Trygve Grøm de tyve kronene jeg hadde lånt for å komme hjem.
Jeg hadde en fin sommer hjemme, og der var mye fisk. De fisket ikke makrell med båtene mere enn det første av sommeren, for i en storm mistet de lillebåten ”Homborgsund”:
Forliset med makrellskøyta ”Homborgsund” og redningsdåden sommeren 1916.
Begge båtene var gått ut om kvelden og satte garn. På storebåten ”Agder” var Far, Nils Dannevig og Karsten Markussen, på lillebåten var Paul Dannevig, Martin Fossdal og onkel Gunder Torjussen fra Vikstølen. Det begynte å blåse utover natten, og på storbåten hadde de begynt å trekke tidlig og satt seil og seilte innover til land. Men da lillebåten ikke kom, seilte de tilbake for å se. De kom også opp under den, men straks etter kantet den. De seilte da bare med fokkene oppe. Båten reiste seg igjen, men da hadde de mistet rorpinnen, og mens onkel Paul holdt på å få fast en hake til rorpinne, kastet båten igjen. Og da den så reiste seg etter at masten var brukket, var den full av vann og sokk. De så ikke mere til Gunder Torjussen. Da de på storbåten så at Lillebåten kantet, fikk de igang motoren og styrte så rett på den midtskips. Idet de var over den, bumpet de mot den og fikk propellen full av garn. Men de fikk da tak i Martin Fossdal og kastet en line til Paul. Han forsøkte å entre i hendene etter storbåten, men ble slått akterover og kom under bunnen av ”Agder” og fikk et stygt slag i hodet av propellen og et over handa. Men de fikk ham ombord og kom iland østenom Arendal og inn til byen klokken 6 om kvelden hvor Paul ble sendt på hospitalet. De kom så hjem med storbåten klokken to om natten. Far kjørte så til Stølen for å fortelle tante Valborg, søstera hans at mannen hennes var druknet.. Det var den tyngste dagen i hans liv
Etter det gikk de ikke ut mere med båten, og der var også så fullt av miner at det også av den grunn var for risikabelt.
Hjemmefiske sommeren 1916
Alle gamle sildegarn som de hadde fra før, ble brukt til steng, og gamle sildegarn kjøpt for det samme [formål]. Far og Nils fisket så sammen den sommeren og fikk mye makrell, og vi andre var med og hjaalp dem. Vi fikk somme tider opp til 400 sneis makrell i kastet. Det var maksimalpris på makrellen og statstilskudd, så prisene var nokså sikre, og likevel var det billig fisk for kjøperne. Den meste makrell fikk vi på Ramsviga, og så fikk vi en hel del på Krygle. På Ramsviga hadde vi torn[”tårn” en plass de satt og ventet på makrellstimen?] for det fandtes å være[syntes å være/viste seg å være] den beste plassen.
Det var Nils Johansen, Hermnan Hansen, Ole Hallet og oss samt Brattåsene.
En dag vi (far og jeg) hadde vært til byen med makrell og var på hjemveien med skøyta, møtte vi Kyrre og onkel Nils med vaden. De hadde også kastet flere ganger, men ikke fått stort, og makrellen vaget langs hele Nesset. Jeg satte da far ombord til Nils og fikk Kyrre ombord i skjøyta. Kyrre hadde vært ute hele morgenen med onkel og ikke fått noe å spise, så han var sulten og bare 11 år gammel. Så jeg satte ham iland på steambåtsbrygga og gikk deretter ut utenfor Nesset og fikk tak i far og Nils og tok sjekta på slep hjem. Vi spiste så middag. Kvelden før hadde vi latt storsjekta være med vaen på begge ute i Møllebukta, og jeg sa til far, som ville ha en middagslur, at jeg ville ro ut og se om der var noe makrell og lense sjekta der ute. Da jeg kom ut, så jeg makrellen sto på Kas?på kne rett østenfor Ytre Kalvøya. Jeg rodde inn, fikk vasjekta lens og rodde ut og kastet med det samme over bukta mellom begge ytre Kalvøyene. Begynte så å hale inn på vaen og hadde fått den rundt kl halv fire ettermiddag, da onkel Nils og Olaf Dannevig kom og hjalp meg. Der var 110 sneis makrell i vaden. Senere kom Mathias roende ut med mat. Da vi hadde vaen omtrent ferdig, halte jeg og Mathias den tilbake på sjekta, og Nils og Olav gikk rundt til Dronningskjærbåen og kastet der med sin vad.
Da vi halte den inn Nils og jeg med Olav i årene, var der 56 sneis makrell, men da var også klokka midnatt. De satt så meg over i min sjekte. Mathias var rodd hjem med min makrell så de kunne få den på skøyta føe jeg kom hjem, og klokka ett om natten var også Nils sin makrell på skøyta. Neste morgen gikk så far og Mathias til byen med makrellen.
Den sommeren 1916, var Rikard Hansen og jeg for det meste sammen, og vi hadde mye følge med Martha Espevig og Anne Kjærviga. Ellers var der yngre gutter på vår alder hjemme.
Jeg fisket også ål den sommeren, når jeg kunne få sild og fisket på flossa til langt ute i august. Et par ganger var vi også ute og tok krabber med lykt på fjellet og fikk mellom 50 og 60 hver gang. Johan Nygård og Bendix var ute hos oss og med og fisket.
En stille kveld på sommeren da vi satt like ned for Robertsviga og så etter makrell, hørte vi liksom kanontorden fra sjøen, og neste dag hørte vi om Jyllandsslaget mellom engelske og tyske krigsskip. Senere drev der inn lik av mannskapene. Kyrre og jeg var en natt ute og trekte åleteiner like utenfor Fluholmene, og der lå en tysker med livbelte på. Far og jeg tauet ham inn til dampskipsbrygga neste dag og en torpedobåt kom om ettermiddagen fra Arendal og undersøkte ham og tok ham med seg utenfor Grønningen og begravde ham i sjøen.
- september var det hummerfisket begynte. Da jeg og far rodde ut om morgenen for å legge ut teiner, hadde vi vaen på sjekta og så også makrellen innenfor Hovekalvøya på Fluholmfløa.
Da vi hadde fått holdt vaen på, var makrellen forsvunnet, og vi rodde hjem og spiste middag. Etterpå rodde vi ut og la resten av teinene.
Engang på sommeren hadde vi tatt makrell om kvelden og fått 2/3 skjekte full. Det ble da bestemt at jeg skulle ro til Grimstad med makrellen. De var frisk vesatvind, så jeg seilte til forbi Bjorøya, men da var vinden stilnet av, så jeg måtte ro helt til Grimstad. Skjekta var så full av makrell at jeg måtte sitte med beina rett ut. Jeg kom til Grimstad klokka seks om kvelden og leverte makrellen til A.C. Olsen og hjalp med å få den på steambåtsbrygga, for å få den med båten. Etterpå rodde jeg så hjem igjen og kom fram sent på natta.
Fire Eidegutter til sjøs
I slutten av september 1916 mønstret jeg med S/S ”Stortind” ex Lyngfjord. Med den mønstret også Johan Nymann og Karl Fossdal samt Richard Hansen.
Rikard og jeg på dekk, Karl Fossdal som messegutt og Johan som lemper. Da vi skulle reise med kystbåten til Moss neste dag, kjørte onkel Nils oss til Lillesand med båten. Vi fikk der rom på et kott hos Trine Andersen. To av oss lå i køya og to på dørken. Vi betalte for oss om kvelden da vi måtte opp klokken fire om morgenen for å ta båten. Vi ba dem sette mat fram om kvelden så vi kunne båre gå ned og hjelpe oss selv. Vi bad dem også sette inn en flaske landsøl pr mann. Dette ble også gjort, og de åpnet til og med ølflaskene om kvelden, så da vi skulle drikke ølet til maten, var det flat. Vi kom da oss opp om morgenen, men båten var ikke på tida. [Nede på kaia]Der traff vi på Harald Håversen som skulle være tømmermann. Hans foreldre var også der. Da kom det telegram om at båten var forsinket og ikke kom før ved åtte-tiden. Vi ble med Håversens hjem og fikk frokost, og vi hadde så mye skøy for oss, at de gamle ble riktig fornøyd.
Der var flere andre som reiste også; Verner Andersen, Alexander Ugla, Toralf Pedersen, Erling Hansen og 2.styrmann Tønnes Tønnesen. Det var liksom han som skulle ta vare på oss, for vi ni hadde fått hyre gjennom Gustav Pedersen, og det var Peder Pedersen som skulle føre båten.
Vi kom så til Moss tidlig på morgenen, og den eneste plass som da var åpnet, var jernbanekafeen. Vi hadde ikke hatt køyer om natten, men sovet på benker og helst vi kunne, så det skulle smake med en kopp kaffe. Vi fikk det også, og der var så mye at til og med skålen var halvfull. Vi kom ombord i skipet som da just var innkjøpt av den forrige eierfra Grekenland, så vi kunne fremdeles se det greske flagget. Båten var 32 år gammel og bygd som ”Highland Prince” og seilt for ?Beric Line fra først av og opprigget med fire rær på hver mast samt sneiseil. Vi var 6 mann i ruffen på matros-siden og båsen og tømmermannen hadde lugar sammen.
Søndagen etter at vi kom til Moss, var vi over på øya og hentet prammen.
En av fyrbøterne Louis, var så ille ute av seg hver gang han var full, for det han måtte reise hjemmefra, nygift og all ting. Rett som det var truet han oss med kniv.
Vi kom oss da endelig ut fra Moss og fikk uvær med det samme og brukte seks dager over Nordsjøen til Hartlepool, England. Der fikk vi ikke lov til å gå på land undtagen den dagen vi skulle opp å få våre pass stemplet. I West Hartlepool var der ingen gat, så når det var uvær, lå skuta og jaget fram og tilbake langs kaia.
En natt brakk vi alle fortøyningene og måtte så ut i bøyene. Da vi så var lastet ferdig, gikk vi i konvoi ned langs kysten og måtte ankre påm Dauns da der var undervannsbåter observert i nærheten.
Der satt vi båten på vannet, for styrmannen skulle over på en båt som hadde trådløs telegraf og få rettet kronometeret. Jeg rodde ham over, og da styrmannen gikk ombord, fulgte jeg med og gikk forut og bommet endel tobakk da vi selv ikke hadde noe ombord fordi seilet[forseglingen?] ikke var åpnet. Neste morgen gikk vi derfra i konvoi gjennom kanalen. der passerte vi en drivende mine nokså nærme, men det var om dagen så vi så deen. Vi hadde ordre om å ligge med klærne på. Kommet gjennom kanalen gikk vi ut av konvoien og seilte for oss selv. Vi skulle til Livorno i Nord-Italia. Vi hadde fint vær hele turen. Det eneste som forstyrret oss var loppene. I den kulllasten fi hadde fått, var der fullt av lopper, så hver gang vi skulle til køys, måtte vi loppe oss som vi kalte det. Werner satt på en køykant og jeg på en annen og undersøkte tøyet vårt. Jeg tok engang 6 lopper i skjorta og 5 lopper i underbuksa.
En søndag som vi var kommet ned mot Gibraltar, fikk vi se to små båter like forut. Vi kom opp mot dem og så det var to livbåter. Vi rigget opp og heiste dem ombord på akterdekket og rigget presenning over fem luker. der var 40 mann fra en gresk båt som var blitt torpedert. Kapteinen på Grekeren kom opp på broa hvor jeg sto til rors og fortalte at de var torpedert for fire timer siden. Ubåtsjefen hadde fortalt dem at der kom en gammel nordmann etter dem hvor de kunne gå ombord og der si til kapteinen at han kunne holde seg like under Afrikakysten og så sette dem i land i Gibraltar hvilket også ble gjort. Da det var gjort, fortsatte vi til Livorno. Vi ankom byen og losset kullasten..
Flere av mannskapet var en søndag oppe i Pisa [2-3 mil fra Livorno]. Da vi kom ut derfra, var mange av mannskapet på fyrbøtersiden syke. Vi gikk fra Livorno med kurs for Huelva i Syd-Spania[nær grensa til Portugal].
En dag utenfor spanskekysten blåste det så hardt at skipet ikke ville styre, så vi måtte ankre opp over natta. I Huelva lastet vi nikkelkis tl Baltimore, USA. Kisen var som størv og gjorde vondt i øynene. Vi måtte gå med lommetørkle over ansiktet og etterpå vi kom ut, måtte vi få borvann av styrmannen og vaske dem med. etter at vi fikk kisen ombord, forsvant alle loppene.
1916:
I Huelva rømte alle fyrbøterne fra oss, likeså kokken, så der ble hyrt nye i all hast. De vi fikk ombord for dem som rømte, var boms som hadde gått lenge på bommen i Huelva. Ny kokk var det umulig å få, så en spanjol ble påmønstret for å være kokk, men han hadde visst vært alt annet enn kokk, for han kunne hverken koke eller bake. Brødene var ikke mere enn to tommer høye og rå inni som nyskåren last. Han kunne heller ikke lære, og stuerten ble så sint at han slo ham i hode med ei emaljert øse så emaljen skvatt. Stuerten var en liten sint Stavangermann.
Kullene vi fikk som bunkers var som jord.
Da vi kom ut fra Huelva, møtte vi styggregn med det samme og beholdt det helt til Bermuda hvor vi måtte gå inn for å bunkre og proviantere og få vann.
Uka etter at vi kom i sjøen fra Huelva, fant man ut at der var gått hull i den ene vanntanken, og så fikk vi rasjonering på vann. Samme uke voknet stuerten som hadde vært full til da og fant ut at han hadde glemt å proviantere. Istedet for smør fikk vi smult og så pepper og salt som vi skulle strø på for å lage smør av det.
Kjøtt hadde vi hjemmefra [preservert) for vi hadde jo bare isboks for en ukes oppbevaring.
Begge vanntankene var under bakken i akterkant av kjettingkassen og pumpa oppe på bakken ved siden av koppen ned til lugarene. Så den måtte vi pumpe vann hver morgen og fylle i byssa. det var nesten to timers arbeide.
En natt på turen måtte vi styre med håndratt nede i tømmermanns-sjoppen[-sjappen] under broa, da steamledningen til styremaskinen var gått i stykker. Båten så og si vrengte seg i alle fasonger.
Vi kom inn til Bermuda juleaften om morgenen. Da vi skulle ha doktorinspeksjon, ville ikke stuerten komme. Jeg ble sendt av styrmannen for å hente ham, men han ville ikke. Styrmannen gikk selv ned, men han kunne heller ikke få ham med seg. Så måtte skipperen gå selv, og da kom stuerten føre fightende og skipperen etter. Stuerten hadde i sin tid seilt med Selmer Pedersen og uttrykte seg således til skipperen da han kom bort til der vi sto: ”Der er en sånn forskjell på deg og bror din som på himmelen og helvete.”
Om kvelden skulle det jo være noe ekstra da det var juleaften, men stuerten var full, og kokken kunne ingenting stelle til. Så fikk vi gå i byssa den som best kunne, for å få noe laget til. Vi hadde likevel en nokså festlig juleaften for oss selv. Første juledag gikk vi så ut fra Bermuda med kurs for Baltimore og fikk igjen uvær.
Andre juledag begynte skorsteinen å danse fra den ene siden til den andre. Den brakk av like ved casingen både skorsteinsfløyte og steamrør. Vi holdt på til klokken 12 midnatt før vi hadde fått stemplet den igjen og fått skuta tilbake på kurs.
Vi hadde 10 dager fra Bermuda til Baltimore, hvor vi kom nyttårsaften 1916, ialt 33 dager fra Huelva. Vi ankret på reden og gikk langs kai 1.nyttårsdag 1917.
Vi losset så malmen og gikk derfra til verksteded hvor vi lå i nesten 2 måneder innefrosset.
Etter at vi var ferdige ved verkstedet, forhalte vi og begynte å laste korn for Norge. Vi byttet med å være vaktmenn der og hadde halve natta hver. En gang jeg hadde morgenvakt, hadde jeg dyppet av litt og våknet klokken halv seks. Da skulle jo kaffen være ferdig og mannskapet tørne i arbeid kl seks. Jeg rakte [skyndtet meg?] så ut byssen i en fart, fikk på med ved og kull og helte paraffin over. Deretter slapp jeg en fyrstikke ned i hullet istedet for å tenne undenfra, og der ble en hel eksplosjon, så jeg brente både ansiktet og hendene og måtte ut i snøen og kjøle meg av. Det sved hele dagen etterpå.
Vi gikk mest på teater og kino mens vi lå der.
Vi var ferdig med lasting i Baltimore 28.februar 1917 og gikk ned roveret med is på begge sider. Etter en ukes tid kom vi inn til Halifax for kontroll, hvor vi ble liggenede i fire dager før vi igjen fikk lov til å gå. To dager etter at vi forlot byen, kom vi inn i pakkisen og kjørte hull i baugen og måtte snu og gå tilbake til Halifax. igjen.
Vi kom så langs kai og måtte losse ut all lasten i rom nr. 1 for å lette skuta med baugen.
Vi ble så sendt ned for å banke rust i forpeaken etter som platene ble tatt ut. Men da vi banket hull i den ene platen etter den annen, ble dette stoppet. Vi fikk ikke lov til å gå i land, for hvis vi gjorde det, måtte vi enten gå i armeen, eller så måtte vi betale 72$.
En greker vi hadde ombord, mønstret av og gikk i armeen. Der var vakt med gevær ved landgangen, en på dekket og en på kaia med geværer. Vi måtte derfor gå gjennom hullet i baugen. Vi gikk på kino flere ganger, men så ble det stoppet, for de hadde hørt at vi var i land. Så kom der en styrke på 20 poliser og skulle ta oss en kveld klokken halv ti, men da var vi heldigvis alle ombord. Den enste de tok var skipperen, og han hadde sitt pass i orden. Neste dag ble det så forhør, men ingen hadde vært på land.
Vi lå der mens USA erklærte Tyskland krig.
Vi ble så ferdig etter en måneds verkstedopphold med å sette ned 10 nye plater og forsterke baugen. Deretter fortsatte vår tur til Norge og Bergen.
Vi hadde et strålende vær over Atlanteren og så ingenting før vi om kvelden utenfor Bergen så en konvoi på 30 skip. Vi kom så inn til Bergen en søndag i begynnelsen av mai 1917 og fortøyde på Vågen. Losen vi fikk inn, var full som en alke, så skipperen gikk inn og fortøyde selv i bøyene.
Samme kveld ble vi sagt opp og mønstret av neste dag alle unntagen Karls Fossdal, Erling Hansen og Thoralf Pedersen.
Vi tok så kystbåten hjemover samme kveld. Rikard hadde sendt telegram til Hedvig som var i Haugesund, og hun kom ned og møtte oss om natten da vi kom dit.
Syttende mai 1917 kom vi til Lillesand og tok der hesteskyss hjem. Det var Richard, Johan Nymann og jeg. Da vi kom til Alvheim, kom fru Fossdal ut og var skuffet for at ikke Karl også kom. Vi kom så hjem, og der satt far med tre brukne ribben. Han hadde falt på essingen av sjekta, mens de holdt på å hale på land kister i Kisteviga.
Sommeren 1917
Jeg begynte så å gjøre klart makrellstenget, og en uke senere tok jeg og Mathias 100 sneis makrell og en laks. Men det var det eneste vi fikk på en lang tid.
Rikard og jeg hold mye sammen den sommeren og hadde følge for det meste med Nelly Johannesen og Dagny Vestrenga. Sankt Hans aften hadde vi bål og moro på Breivig.
Jeg arbeidet med høyinga i Danneviga om sommeren sammen med onkel Nils Homborøy, som den gang hadde kjøpt høyet på stuen. Jeg hjalp ham også i Kisteviga hos Pedersen, hvor Nils hadde kjøpt det på samme måte.
Da høyinga var over, hadde Rikard reist ut med skonnerten M/S ”Klaus” fra Grimstad.
Skonnerten og tremasteren ”Castor 2”
Jeg tok så hyre med ”Castor 2” av Lillesand hvorfra vi gikk en kveld i august 1917.
John Terjesen var skipper og Thomas Andersen styrmann. Jeg og Halvdan Akselsen var matroser, og en i fra Vallesverd var kokk og gutt. To dager etter kom vi inn til Stathelle, hvor vi skulle losse ballasten. Den bestod av granatstein tatt ombord i Ålersund. Vi lå der i fire dager og losset. Skipperen selv var i rommet og la an, mens Halvdan og meg var i håndvinsjen, og Thomas Andersen fikk stenene over rekka. Da vi var ferdige der, tok vi taubåt opp til Porsgrunn hvor vi skulle laste props for Tau Bryggeri i Stavanger.
De eneste køyklær jeg hadde med, var ett ullteppe, ingen madrass eller hodepute. Jeg lå rett på trebunnen i senga og hadde ei trøye under hodet. Vi visste jo ikke når vi kunne bli torpedert.
I Porsgrunn lå vi ei uke og lastet, fikk så taubåt til Langesund og satt så seil for Stavanger. Neste dag var vi utenfor Homborsund, og samme ettermiddag holdt vi på å drive på land ved Ulvøysund. Men så begynte strømmen og sette oss ut fra land og klokken ni om kvelden med nesten ikke vind, var vi ca 6 mil av Songvår fyr. Thomas Andersen hadde vakt, og jeg var hans vaktmannskap og sto til rors. Plutselig hørte vi et skudd, men kunne ikke se hvor det kom fra. det kom så et skudd til og kula landet i vannet like til lovart. Jeg gikk da ned i le av roret, og vi loffet til vinden, og straks etter så vi et periskop komme opp. Jeg satt roret fast og gikk på forråen med en talje og Halvdan gikk opp i storriggen med en for å sette ut prammen.. Det tok ikke mer enn et par minutter så var den på vannet. Kokken kom så opp og spurte om der var noe på ferde. Han var purret samtidig med Halvdan, men kunne aldri komme seg opp av køya. Skipperen, Halvdan og kokken rodde så ombord i undervannsbåten, som var kommet like under le av oss. Men de hadde glemt journalen så Halvorsen og kokken kom roende tilbake sammen med en tysk offiser for å få den. Tyskeren ville også peke [kontrollere] i lasten, men det var jo umulig. Etter en stund rodde de tilbake, og skipperen kom ombord og vi fortsatte. Straks etter kom en torpedobåt ut fra Kristiansand og praiet oss. Og etter forskjellige spørsmål og svar gikk den tilbake. Neste dag hadde det stått i avisene at vi antagelig var blitt skutt i senk.
Neste dag utenfor Jæren hadde vi storm og splittet storseilet og måtte skifte det. Samme kveld tok vi los ved Tannanger, men da var vinden stilnet av, og det var motvind så vi måtte baute.
Vi hadde prammen uten, og Halvdal og jeg måtte ro henne rundt i hver baut til kvelds. Den dagen fikk vi en fiskebolle pr mann, for akter hadde de spist det opp alt sammen, sa kokken. Vi kom inn klokken fire om morgenen og ankret. Jeg gikk så tilkøys, og vi lettet klokken elleve og gikk inn og lengs kaia. Halvar og jeg var så i rommet og langet opp props, og de andre fikk den over rekka til dem som tok imot på land.. Vi lå der og losset i 6 dager, så gikk vi på slippen på Buøya. Halvdal og jeg sa da opp og ble avmønstret om mandagen, og da hadde vi skrubbet skuta i bunnen og malt om søndagen.
Om mandagskvelden reiste vi med kystbåten fra Stavanger , og Halvdan gikk i land i Flekkefjord hvor han hadde familie. Jeg gikk til Lillesand og fikk der seile hjem med Thorvald Stovodden.
Rikard var da i mellomtiden kommet hjem og holdt på å male.
Kullseiling på Homborsundsfjorden
Straks etter jeg var kommet hjem en dag det blåste frisk sydost, skulle jeg sette ei jente ut til Homborøya til Knutzens. Da jeg skulle hjem, satte jeg fulle seil og kullseilte så omtrent midtfjords. Nils Dannevig og Olav kom så roende fra Homborøya og Thorvald Johannesen fra Stovodden. Vi fikk sjekta i land på Skarveskjær og tømt den der, og så rodde jeg hjem, nokså gjennomvåt enda jeg hadde sjøstøvler og oljeklær på meg. Der regnet jo også mye, så jeg sa til mor at jeg var blitt blaud hvilket ikke var noen løgn. Det kosta jenta kr 0,50 for turen, for det var det vi tok i disse dager
I den tid gikk der en rute fra Engekil bro til Grimstad. Det var Kvarsnes som gikk med en liten motorbåt. Mor fikk rede på kullseilinga senere da vi skulle til Grimstad og kjøpe klær; Rikard, Marie Hansen, mor og jeg reiste med Mauritz Woxholts (Kvarsnes) lille motorbåt fra Enge bro og til Grimstad. Marie Hansen spurte da hvordan det hadde gått med kullseilinga, hvilket jeg hadde fortalt Rikard. Jeg måtte så fortelle det hele.
Rikard og jeg gikk så til Lillesand en dag og skrev oss inn for styrmannsskolen. Dette ble gjort oppe i Hans Danielsens hjem.
Første september 1917 begynte jeg på styrmannsskolen
Hjemmefra var det Rikard og jeg som gikk på styrmannskolen. Thomas Johannesen og Alfred Flørenes gikk på skipperskolen, hvor også Thomas Andersen begynte en måned senere.
På styrmannsskolen var også; Karl Svendsen og Erling Hansen, Olaf Stendal, Josef Emanuelsen, August Jul, Halvdan Vellesen, Aksel Kristiansen, Jørgen Jørgensen, Olaf Johansen, Arne Korneliusen, Konrad fra Homlesund og Helge Tønsberg.
Rikard, Thomas, Thorvald og jeg bodde på Håversens privathotell.
Thorvald Svennevig gikk samme vinteren på Middelskolen der og Eugen Enge gikk i snekkerlære hos Berentsen.
Den tida hadde vi mye moro. Vi gikk som regel hjem annen hver lørdag og tilbake søndags ettermiddag. Av og til tok vi også hesteskyss til Eide, men det var dyrt, kostet kr 2,50.
Når isen lå på Kaldvellfjorden, gikk vi over Langedalstjenna og fjorden til Svennevig. Var der snø på isen, byttet vi om å gå foran og lage vei. Engang senere på vinteren skjeiste Alfred Flørenes og jeg ut Kaldvellfjorden og like til Fossdal og gikk så hjem om Robertsviga og over Kistevigheia.Utover høsten hente det somme tider at Paulus Rostrup kjørte oss med motorbåten til Kaldvell.
Som regel gikk vi tilbake til Lillesand søndagskvelden. Da gikk vi ikke over isen Vi gikk da Hovedveien over Svennevig bro. Det hendte også der var noen piger som møtte oss ved Svennevig bro, og vi hadde følge forbi Kaldvell. Om søndager hadde vi lange spaserturer. Vi hadde alle dager middag kl 1400.
[skrevet mange år senere]
Våren 1918 i begynnelsen av mars begynte eksamen, og vi var ferdig med hele eksamen 11. mars. som jeg besto med 12 utmerket og 5 meget godt, ble hovedkarakteren MG.
I Marinen 1818-1919
Horten
Straks etter eksamen gikk jeg til Kristiansand på sesjon, og ble godtatt til tjeneste i Marinen i Horten fra 1. april. Kristoffer Richmann kjørte meg til Lillesand morgenen 1. april hvor vi gikk ombord i kystbåten samme morgenen. Det var Erling Hansen fra Brekkestø, meg og Olaf Olsen fra Ågerøya og så Karl Svendsen fra Justøya. Anders Johansen kom ombord i Grimstad.
Om kvelden 1. april kom vi til Horten i et slopsevær og så ombord i ”Kong Sverre”.
Neste morgen hadde vi ikke annet å gjøre enn å gå rundt på baugen, mens andre kom inn fra andre kanter av landet. Vi fikk våre hengekøyer og nummer
To mann hadde baksttørn en uke av gangen, unntatt bakstformannen som var Karl Svendsen.
Fjerde april var det så på med rekrutewring. vi fikk våre geværer og bajonetter og belter. Så hadde vi den første regulere trening med høyre og venstre om og på stedet hvil. Senere ble det utmarsjer og sikteøvelser og bruk av geværet. Med det samme vi begynte med skyteøvelse, traff jeg alle seks blinkene. De kom og ville ha meg til kanonskytter, men jeg ville heller være telegrafist eller signalmann.
Det var jo krig i Europa, så vi hadde rasjonering. Vi hadde fått ordre om å ta med oss rasjoneringskort hjemmefra. Vi fikk karvete til morgens og kvelds, aldri melk. Poteter fikk vi heller ikke, men noe de kalte for ”skjulte krefter”. Det var oppkuttete kålblader. Fisk fikk vi nok av. Men på 17. mai fikk vi to kjøttkaker og to poteter.
En gang var det blitt oppdaget skabb ombord, og det ble øyeblikkelig kalt til oppstilling og av med klærne. De som hadde skabb ble tatt under behandling, og de fikk eget klosett med skilt utenfor: ”Kun for skabbpasienter”. En mann flyttet skiltet over på underoffiserenes klosett. Han ble funnet og fikk streng straff.
Så ble det søndagspermisjon for kongens kvarter, men ikke vest for Arendal. Dronningens kvarter hadde permisjon neste søndag. Vi hadde landlov annenhver dag. endel tok seg jo fridager og ble fakket og fikk straff.
Alt i alt var vi 700 mann på banjeren, og hengekøyene hadde vi i kassematter opp på dekket om dagen.
I juni måned var rekruttiden over og vi begynte på radiokurs. Erling Hansen var den eneste av oss som besto prøven som radiotelegrafist, vi andre ble signalmenn.
Anders Johannessen og Morgan Corneliussen og jeg skulle ombord på ”Harald Hårfagre
som lå i Bergen. Vi tok kystruta, og da vi kom til Lillesand, kom bestemor i Kågeviga og Kyrre ombord. De skulle til Mandal. De kunn ikke ha maten sin , så jeg spiste opp det meste av den. Jeg har på følelsen nå at det eneste jeg tenkte på den gangen var å spise og sove. Jeg var aldri mett og kunne sove hvor som helst. Jeg drakk ikke og røkte svært lite. På reisen til Bergen traff jeg på Kaleb. han var kvartermester og var på en liten vaktbåt utenfor Kristiansand. Jeg traff også på sigvart. han var ombord i ”Alfen”, som også var vaktbåt.Så en fin sommerdag kom vi til Bergen og ombord i ”Harald Hårfagre”.
Jeg fikk beholde mitt nr 39. den forrige nr 39 hadde hatt landlov for en måned siden og var ikke kommet tilbake. Han var fra Arendal og hadde tatt seg ferie uten lov. En dag jeg hadde vært i land og gikk og ventet på hvetebåten som skulle ta meg ombord, kom en gast bort til meg. Han spurte meg om jeg var på Håkonsvern og hvilke nummer jeg hadde. Da jeg sa nr 39, sa han:”Gratulerer , det har jeg også”. De kalte ham Kelly, og han ble tatt ombord i hvetebåten av en politimann som sto i nærheten . Neste søndag måtte Kelly gå ett skritt framfor geleddet og fikk opplest straffen på 39 dagers fengsel.
Nr 63 var også fra Arendal, ble kalt Svima. Han fikk 60 dagers fengsel for lengre tids fravær. Han omgjorde det til vann og brød og kom tilbake nokså slank og skranglete.
Hver gang noen var straffet og skulle settes inn, var det innsamling av sigaretter og fyrstikker som ble innsydd i lua til vedkommende. Synden var jo ikke så stor og lua ble aldri undersøkt, selv om den så nokså uformelig ut.
I Haugesund
Etter at vi hadde vært i Bergen en tid, fikk vi ordre om å gå sørover, nedenfor Haugesund og eskortere en hollender nordover og forbi Bergen. I Haugesund lå ”Viking” og samme kveld gikk noen ombord på båten. der hadde de hva de kalte spanskesyken. Etter eskorteringen gikk vi inn til Håkonsvern, og det var meningen at vi skulle ha skyteøvelse. Men det ble det ikke noe av da vi fikk spanskesyken ombord. En morgen jeg gikk av vakt fra 2 til 4, hadde jeg fått vondt i hodet, var tunghørt og så dårlig. Det var spanskesyken. Jeg ble liggende og fikk en dram jeg måtte ta. Mat smakte vondt og det tok 14 dager før jeg var frisk igjen.
Vi fikk så ordre om å komme inn fra Os til Bergen, og vi fikk jo bedre tid og var i land og hadde signaløvelser. Vi var også en tur oppe på Fløyfjellet.
Tilbake til Horten
Vi fikk så ordre om å gå til Horten. Vi kom til Tananger og hadde som vanlig storrengjøring. Noen av gastene hadde fått ombord i Bergen noe de kalte for sprit og hadde blitt fulle om natten og holdt et svære leven. Derfor ble de stengt inne i fyrbøterens baderom. De var alle kledd i hvitt og kom seg ut fra baderommet gjennom sotkassen og opp på dekk og la seg svarte som de var mellom alle de andre hvite gastene. Skipmannen hadde merket at de var ute, og så kom sersjanten og hentet dem. det var bar nr 39, Kelly som skulle ha håndjern på. Inspeksjonen var over, og vi var undervdeis igjen, og jeg var kommet ned på banjeren. Jeg sto ved min plass da sersjanten kommer forover med Kelly foran seg og skulle undersøke skuffens hans som var like ved min. Jeg så at sersjanten fant ei flaske og at han satte den på benken. Han rota så etter mer og sto med ryggen til Kelly. Da var han kvikk og tok flasken til munnen og fikk en god slurk før sersjanten snudde seg og ristet på hode. Intet videre skjedde og vi kom til Arendal og la til ute på Neset og tok ombord kull for bunkers. Fra Arendal gikk vi direkte til Horten hvor vi kom i slutten av juli. Her skulle vi i tørrdokk og ha forskjellige reparasjoner. Her kom jeg sammen med Thomas Andersen og Richard Hansen.
Vi lå i Horten i ca en måned. Skulle du inn på en kafe og ha et stykke brød eller en kake til kaffeen, måtte du ut med et brødkort.Da vi var ferdig i Horten, fikk vi ordre om å gå til Kristiansand og avløse ”Tordenskjold” i slutten av august. På vei fra Horten hadde vi en hel dettermiddag en tysk undervannsbåt på utsiden av oss helt til vi gikk innom Tromøya.
I Kristiansand
Alfred var kommet ombord i Horten. Han var kvartermester. Jeg var signalmann akterut. Vi ankret på reden i Kristiansand, og Tordenskjold forlot byen. Ja, nå var vi nærmere og kunne få søndagsperm av og til. Alfred fikk første sjangs og kunne gå i land fredags kveld og tok Brevigsruten lørdags morgen til Lillesand. Da han kom tilbake på søndag kveld, hadde han med seg brød og egg fra mor. Neste søndag var det min tur. Jeg kom tidlig til Lillesand og ble hentet av Vilhelm og Kyrre i Bratteklev med sjekta.
Günther Hansen gikk den gang på skipperskolen så vi hadde følge til Lillesand og hadde så Breviksbåten videre.
Mens vi lå i Kristiansand var jeg flere ganger oppe og snakket med min fetter Otto, som da gikk på skipperskolen der. Han bodde sammen med Paul Woxholt. De var ferdige med marinen.
Tilbake til Haugesund
Det ble ikke flere søndagspermisjoner, for vi fikk ordre om å reise til Haugesund for å løse av ”Viking”
Vi lå på svai på nordsiden av Risøylandet og hadde telefonforbindelse med land. men den brast jo rett sdom det var ettersom båten svingte. Da måtte signalmennene sitte på land på Risøya og ta imot telefonbeskjed og så sende det over om natten med morse og om dagen med senafor. Vi satt også telefonvakt ombord og da var telefonvakten iland ikke alltid god når kabelen var brukket og det regnet eller snødde. Der var ikke noe hus iland på øya, men der var en masse med sillekasser, så vi laget oss liksom et hus av dem og en kasse til bord. Men det var ikke tett for regn, så hver gang du tok telefonen, fikk du et elektrisk støt.
I Haugesund herjet spanskesyken ganske kraftig, og til å begynne med var det landlov på Karmøya. de eneste som fikk gå iland i selve byen var postmannen og jeg. jeg var oppasser for to løytnanter så jeg måtte iland med tøy til vasking og pressing.
Rett som det var hadde vi semaforøvelse i land, og det gikk fint og var interessant. Vi kunne sende og motta 120 bokstaver i minuttet. Med morse om kvelden kunne vi komme opp i 70 bokstaver.
Det var i slutten av september vi kom til Haugesund, og vi syntes det var en trist by, der vi ble liggende helt til i mars 1919.
Oktoberkontingenten som kom til Horten måtte straks spres ut til andre plasser på grunn av spanskesyken. vi fikk flere ombord til oss, og de fortalte litt av hvert om det. Vi hadde jo hatt spanskesyken da vi lå i Bergen og var nok imune.
I oktober kom også ”Frøya” (damenes krigsskip) til haugesund. den la ut miner mellom Utsira og Urter?? Vi hadde jo våre vakter på broen både natt og dag, og det var jo krig, og der gikk konvoier gjennom Karøysundet både natt og dag. Vi skulle ha navnene på dem alle, og det var spesielt om natten når vi brukte lyskaster og der kunne være opp til 40 båter i konvoien.
1. verdenskrig slutt
Så kom 11. november og første verdenskrig var slutt kl 11 den dagen i 1918.
Vi ble kalt opp på dekk alle mann og ble underettet om at endel tyske ubåter ville passere gjennom Karmøysundet, men vi måtte ikke gi uttrykk hverken for det ene eller det andre.
Det var elleve stykker som passerte, og med dem fulgte to norske torpedobåter
Nå begynte opprenskningen etter krigen. ”Frøya” hadde jo ikke for sålenge siden lagt ut 400 miner på 2 timer. Nå var det å få dem opp igjen. Vi brukte fiskesjekter med overbygning forut.
Med en lang vaier mellom seg to og to personer og løkker i begge ender gikk vi sammen og tredde den ene inni den andre og slepte mina inn på grundt vann så den fløt opp og desarmerte den. Hvis stemplet var for langt nede, lot vi den eksplodere med en liten mine på toppen. Vi fikk kr 1,40 for hver mine vi desarmerte eller ødela. Vi gikk tidlig ut om morgenen og kom sent hjem om kvelden. Der lå minuttleggere ute i skjæra, så der gikk vi inn og fikk litt middag.
Juleaften ombord var bra. Vi fikk sigarer og sigaretter og tobakk. I Haugesund var der en tobakksfabrikk, og her var fremdeles mange penger blant folk.
Vi i dronningens kvarter måtte vente til nyttår med permisjonen. Like før hadde jeg hørt tale om at noen hadde fått lus, og jeg hadde klødd adskillelig en kveld etter at jeg kom til køys. Jeg gikk da opp i pansertårnet og kledde helt av meg og ransakte hvert plagg. Det var nokså kaldt men mor sa engang at lusa kryper ikke i kulda. Jeg fant seks stykker og knekte dem på kanonen.Da jeg kommer ombord i kystbåten, treffer jeg Thomas Andersen, som kom fra Bergen.
Hjemme på perm nyttårsaften 1918/1919Sources
